På vei til et kirkemøte i Lyon i 1274 ble den etterhvert så berømte kirkefaderen Thomas syk, og han tok inn på klosteret i Fossanuova. Dette var kanskje ikke noen god ide. Dette var midt i middelalderen da salg av relikvier var en svært lukrativ geskjeft for mange, også geistlige. Man handlet ivrig med gjenstander som hadde tilknytning til hellige personer, og det gjeveste var selvfølgelig rester av de hellige personene selv. Datidens mest berømte kirkefader Thomas Aquinas burde stå høyt i kurs i denne forbindelse. Klostrene hadde ofte dårlig økonomi og munkene i Fossanuova kan ha sett en syk Thomas som tasset inn porten som en gave fra oven. Det skumles om ikke silden han fikk i klosteret var forgiftet, Thomas ble ihvertfall bare sykere under sitt opphold på klosteret. Ikke lenge etter trakk han sitt siste sukk rundt 50 år gammel. Han hadde ikke før åndet ut, før munkene skar hodet av den berømte kirkefaderen og kokte den fete kroppen hans for å få løs knoklene. (Roughtvedt 1996). Dessverre for munkene i Fossanuova ble middelalderens største kirkelærer ikke kanonisert til helgen før over femti år senere. Vi får anta at munkene da fikk en god pris for de hellige knoklene.

Big Business
Det var enormt mye penger i relikviehandelen, og følgelig var det ofte så som så med ektheten. Griseknokler kunne glatt passere som en eller annen avdød from helgen. Det å oppbevare hellige relikvier etter f.eks. helgener gav kirker og klostre inntekter i form av gaver fra valfartende pilegrimer som betalte for helgenens undergjørende tjenester. Svært mange av helgenene var i utgangspunktet rene fiksjoner og fromme fantasifostre, og noen "ekte" knokler fra disse kunne følgelig ikke oppdrives. Da fikk noen andre knokler gjøre jobben, siden skjeletter stort sett er seg selv lik. Man hentet seg tilfeldige knokler fra kirkegårder og krypter, og solgte dem som ekte vare. Man kunne blant annet få kjøpt fliser fra Jesu kors, og hadde man samlet sammen alle bitene som var i omløp kunne man trolig bygget en mindre landsby av flisene.

Hellige forfalskninger
Fliser av Jesu kors, torner fra hans tornekrone, nagler fra korset, lansespissen han ble stukket med og andre hellige relikvier dukket mirakuløst nok nå opp - mange århundrer senere. Litervis med dråper av Marias brystmelk ble omsatt, og selveste Jesu forhud ble også solgt og kjøpt. På et tidspunkt oppdaget man at Jesu forhud sirkulerte i hele seks eksemplarer. Da var det en kardinal som reagerte og satte foten ned. Han mente at bare tre av dem kunne være ekte utfra ideen om treenigheten(!)(Roughtvedt 1996). Jesu forhud kjenner vi for øvrig til i ikke mindre enn 14 ulike eksemplarer, og bare i Frankrike finnes det hele 500 av Jesu melketenner. (Deschner 1987 s.54). Han må ha vært et syn når han smilte som barn...

"Oppdagelsen" av Jesu forhud(er) avløp for øvrig en regelrett forhudskult der den hellige forhud ble høytidelig æret og tilbedt. Kulten ble av en eller annen grunn overvettes populær blant nonner. Hellige fjær(!) og egg(!!) fra selveste den Hellige Ånd blir fortsatt oppbevart flere steder.

Beinpiper, armer, fingre, hoder, føtter og naturligvis hele lik av påståtte hellige personer ble kjøpt og solgt, og drasset rundt til ulike kirker og klostre i hele Europa. At en helgen også kunne forekomme i flere ulike eksemplarer var heller ikke noe ukjent fenomen. Av 19 nærmere undersøkte helgener eksisterer det den dag i dag rundt omkring i ulike kristne kirker og klostre: 121 hoder, 136 kropper og talløse eksemplarer av andre legemsdeler fra disse 19 helgenene (Ibid). I katedralen i Køln oppbevarte man for eksempel hodeskallen til Johannes Døperen,– som tolvåring!! Av Johannes døperen kjenner man forøvrig rundt 60 fingre og minst tre hoder (Deschner 1990 s.293).

Relikvier ble imidlertid ikke bare kjøpt og solgt, det foregikk også en utstrakt tyverivirksomhet av relikvier, en virksomhet kirken langt på vei aksepterte. Blant annet ble levningene etter St. Nicolas (julenissen!) stjålet fra kirken i Myra (Tyrkia) på tusentallet og brakt til byen Bari hvor man bygget og innviet en egen St. Nicolas kirke til de hellige stjålne knoklene i 1089 (Roughtvedt 1996).

Av de mer uheldige kjøperne må nok regnes to anonyme munker som hadde blitt sendt hele veien til Roma for å skaffe sitt lokale kloster sin egen helgen. De hadde i Roma det svinehell å bli tilbudt å kjøpe selveste St. Sebastian. Etter forhandlinger frem og tilbake endte de to kanaljene opp med å betale en heller ublu sum for det hellige kadaveret. De fikk buksert liket med seg hjem til klosteret, og vel hjemme ble det oppdaget at de faktisk var blitt tatt grundig ved nesen. Det var ikke liket av den hellige Sebastian de hadde fått tak i, men bare en ganske alminnelig romersk keiser. Man gjorde imidlertid gode miner til slett spill og lot som ingenting og feiret nyanskaffelsen med stor brask og bram. Liket av keiseren ble behørig plassert på alteret i klosterkirken. Imidlertid viste det seg at liket var nokså dårlig preparert, og på en trykkende varm sommerdag eksploderte hele keiseren med et høyt poff midt under høymessen (Ibid. s.42-43).

(c) R.L. Børsheim