Arius
Treenigheten
Treenigheten
Kirkens beskyldte dermed Arius for å være en vellystig
og gjerrig mann, en bedrager og en sannhetsfiende. Han ble grundig bakvasket
av kirken med ondsinnede rykter og direkte løgn. Imidlertid fikk arianismen
mange tilhengere. I det østromerske riket var striden rundt arianismen
uhyre populær, også blant vanlige folk. Arius diktet sanger som
forsvarte hans syn. Gategutter og torgkoner plystret og sang etter sigende
begeistret Arius siste slagere i gatene. En av Arius mektigste motstandere
ble etterhvert biskopen av Alexandria, og senere dennes etterfølger,
Athanasius.
Keiser Konstantin skrev personlig brev til Arius
og til biskopen av Alexandria, Alexander, om ikke å krangle om teologiske
bagateller. Sendemann for keiserens brev var den spanske biskop Hosius av
Cordoba. Han skulle egentlig være nøytral, men klarte ikke å
holde seg og tok snart stilling mot Arius. Hosius ledet et kirkemøte
vinteren 324/25, og her ble naturligvis Arius og hans meningsfeller fordømt
og ekskommunisert. Det var dog kun noen få av de 56 biskopene på
dette møte som overhodet var i stand til å følge den teologiske
diskusjonen. Som landsforvist reiste Arius til Asia.
På grunn av at Arianismen etterhvert
fikk fotfeste og spredte seg fikk man den første store splid
i kirken. Kristendommen var ikke lenger noen enhetsreligion. keiser Konstantin
kalte derfor sammen til et kirkemøte i byen Nikea i Lilleasia (ved
Svartehavet) sommeren året 325 for å gjenopprette enheten. Her
møtte biskoper fra hele den kristne verden, men de fleste kom imidlertid
fra Orienten. Av de rundt 300 biskoper til det første kirkemøtet,
var betegnende nok bare syv
utlendinger. Da
arianernes trosbekjennelse ble lest opp, ble papiret nappet ut av hendene
på oppleseren før han var ferdig, og energisk revet i stykker.
Ikke overraskende ble arianismen fordømt som kjetteri.
Det ble videre vedtatt at Kristus var guddommelig og av samme vesen som Faderen.
Den Nikenske trosbekjennelsen slår fast treenighetslæren
om at Faderen og Sønnen er vesenslike, ”homousios”.
Ett begrep det forøvrig ikke står
en tøddel om i Bibelen, og verken Jesus eller Paulus kjente tydeligvis
ikke til noen trinitet.
Det viktigste for politikeren
Konstantin, var å opprettholde fredelige forhold innen kirken, og beholde
kirken som en samlende kraft i keiserriket. En splittet kirke hadde han fint
lite nytte av. Han var trolig ikke synderlig opptatt av de teologiske spørsmålene.
Han sa seg enig med flertallet, nikket og smilte, roste Arius og støttet
også til en viss grad Arius motpart for balansens skyld. Det var altså
keiser Konstantin som kom opp med begrepet om ”vesenslikhet”,
homousi, og ga dermed kirken et nytt dogme; den Nikenske trosbekjennelsen
om treenigheten, om Faderen, Sønnen og den noe disige teologiske konstruksjonen
Den Hellige Ånd.
Trosformularet fra Nikea var det bare to biskoper utenom Arius selv som nektet
å undertegne. Disse ble bannlyst, ekskommunisert og landsforvist. Den
arienske strid nådde faktisk helt inn i de keiserlige indre gemakker.
Konstantins egen søster og hans svigerinne tok parti for Arius. Senhøstes
året 327 sammenkalte Konstantin til nok et kirkemøte i Nikea
og her ble de forviste og bannlyste biskopene tatt til nåde igjen. Igjen
var det keiseren som dikterte vedtakene. En av Arius viktigste motstandere,
biskopen av Alexandria, Athanasius, nektet imidlertid å rehabilitere
Arius, og gi ham sitt kirkelige embete tilbake.
Endelig, på en synode i Jerusalem i 336, ble bannlysningen av Arius
opphevet, og han kunne atter vende hjem igjen. Han fikk imidlertid aldri se
hjemstedet sitt igjen, han døde på gaten i Konstantinopel under
mystiske omstendigheter. Kirkelærer og biskop av Alexandria Athanasius,
fortalte forøvrig sin egen blomstrende versjon av Arius død
til andektig lyttende og begeistrede katolikker. Han
menta å vite hvordan Arius ble overmannet av en plutselig kvalme, og
hvordan han under grusomme pinsler mistet både endetarm, lever og sitt
kjetterhjerte, før han skrumpet inn og falt ned i kloakken med et plask.
Biskop
Athanasius forfalsket også andre ting, blant annet brev som tilsynelatende
skal være fra Konstantin til Arius, hvor Arius blant annet blir kalt
galgenfugl, løgnhals, en narr, et halvdyr og et skamløst og
unyttig menneske.
Striden rundt arianismen bølget videre, fra kirkemøte til kirkemøte.
På synoden i Sardica (i dag Sofia) i 342 kom det for første
gang til brudd mellom øst- og vestkirken. Et brudd som innledet utviklingen
mot det endelige bruddet i år 1054 mellom den Romersk Katolske og den
Gresk Ortodokse kirke.
I 1553 rekapitulerte spanjolen Michael Servet (sp. Miguel Serveto)
alle de avgjørende argumentene mot treenighetslæren i sitt skrift
”Kristendommens gjenopprettelse”. Den 27 oktober samme
året ble han følgelig brent levende i Genève etter initiativ
fra Calvin. Servet, som var lege og teolog, var forøvrig den som først
oppdaget blodomløpet.
Dogmet om treenigheten har skapt bruduljer inne kirken like frem til i dag.
Motstanderne av dette dogmet finnes i dag under den kristne retningen som
kalles unitarierne. Ved det andre allmenne (økumeniske) kirkemøtet
i 381 ble treenighetslæren vedtatt som rikslov. Ved dette
møtet ble den ortodokse katolske statskirken stiftet. Alle andre kristne
retninger ble nå nektet å kalle seg kristne.
(c) R.L. Børsheim
Litteraturliste - se her
