Den betingelsesløse blinde troen er som nevnt den eneste gyldige billett til frelsen. Om man er aldri så moralsk og plettfri i sin vandel, går det lukt i fortapelsen om man ikke tror. Likevel hjelper det ikke stort og være salig i sin kristne tro heller, da noen entydig form for kristendom ikke eksisterer. Av alle snodige sekter og retninger som kaller seg kristne, er det til dels store forskjeller i lære og fortolkning av skriften. Alle disse kan ikke ha rett samtidig.

I det syttende århundre fremholdt ofte katolske teologer at uforbederlige protestanter var fortapt, men protestantene på sin side anklaget Dumoulin (1500-1561) for kriminell ettergivenhet da han gav visse katolikker fordelen med å unnslippe helvete. Så sent som på det katolske Vatikankonsilet i 1870 ble protestantismen kalt en gudløs pest (pestis). På denne måten har ulike kristne fraksjoner til alle tider gjensidig fordømt hverandre til evig fortapelse. Kristne har som regel brukt mye mer ressurser og energi på å bekjempe andre kristne, enn de noen gang har brukt på å bekjempe hedninger. Kampen har som regel også vært langt mer uforsonlig og hatefull.

Udøpte barn
De kristne teologene har også dømt en gruppe mennesker til evig fortapelse, uten at denne gruppen overhodet har hatt den minste mulighet til å gjøre den minste forseelse eller synd, - de udøpte barna. Ifølge kristendommen er vi alle født syndige. Siden Eva spiste et eple i Edens hage, har arvesynden fulgt menneskeheten - ifølge teologene. Vi har altså begått synd før vi er født, før vi er bevisst og før vi kan formulere vår første tanke. Begrepet Arvesynden er kanskje noe av det mest åndsforlatte og forkastelige teologiske vrøvlet som er kokt ihop, men har vist seg svært så effektivt for rekrutteringen av nye unge medlemmer til kirken. Medlemmer som er så unge at de ikke engang er bevisst at de blir meldt inn i et kirkesamfunn ved dåpen, langt mindre har forutsetninger for å skjønne de religiøse dogmene et medlemskap innebærer at man godtar blindt. Vel, de kristne dogmene er som regel forholdsvis vanskelig å forstå selv for normalt intelligente voksne mennesker.

Dåpsvannet er ansett for å være effektivt hokuspokus for å vaske vekk synden. Helt siden Augustins dager har dåpen blitt sett på som så nødvendig for frelsen, at dersom et barn døde før det var blitt døpt ble det betraktet som evig fortapt.

Teologiprofessor Ole Hallesby fikk mang en norsk radiolytter til å sette kaffen i halsen da han hevdet det samme i en energisk radiotale fra Oslo Indremisjon søndag 25. januar 1953. Augustin mente imidlertid at deres straff ville bli så lindrende som mulig. Den hellige Fulgentius var krassere da han dømte til og med ufødte fostre til den evige pine om de skulle finne på å dø i sin mors liv. Det er vel neppe noen moderne teologer som i dag offentlig vil våge å hevde det samme. Men arvesynden er like forbannet fortsatt et av den kristne kirkes grunnbegreper, og konsekvensen er altså at udøpte spebarn går lukt i fortapelsen om de skulle dø før de blir døpt *. Hvilken herlig hjertevarm og fin forestilling dèt er for prestene å formidle til foreldre som nettopp har mistet et barn. Derfor holder de som regel godt kjeft om dette nå for tiden.

Ild og svovel
Helvete og den evige pine har vært oppfattet som temmelig fysisk og konkret i kristenheten. Kirkefaderen og platonikeren Origenes (185-254) ble skarpt klandret for sin dristige påstand om at helvetes ild kanskje mer var samvittighetens indre kvaler enn en ytre ild. De høyt ansette protestantiske teologene Jeremy Taylor og Jonathan Edwards hevdet på 1700-tallet derimot at helvetes ild var en langt mere smertefull ild enn noen jordisk ild.

Salig sadisme
Det å skulle brennes levende skulle man mene var ille nok i seg selv, men i tillegg skal ikke dette pågå kun en times tid, en dag, eller en måned, eller et år. Heller ikke i flere år, i tusen år, i millioner eller milliarder av år, neida, man skal grilles på denne måten i all evighet.

Ifølge Thomas Aquinas, den katolske kirkes store far og autoritet, er en sentral del av den salige tilværelsen i himmelen faktisk det å kunne nyte hvordan stakkarene i helvetet blir plaget. Gjennom dette oppbyggelige syn vil man i langt høyere grad kunne fryde seg over og nyte sin egen situasjon.

Dette er også en forestilling som har vært uttalt innenfor protestantismen under henvisning til den psykologiske effekt at en nytelse på grunn av kontrastvirkningen vokser gjennom forestillingen om den motsatte lidelse. I tilfelle betyr det at man som gjenoppstått er fullstendig blottet for evne til medlidenhet, til empati, og er blitt totalt følelsesløs. De egenskaper som vi vanligvis nettopp oppfatter som ”menneskelige”, som gjør oss humane. Snakk om salighet!

Teologiske perversiteter
Teologiske perversiteter er nå sin sak på papiret, men på grunn av kristendommen og i regi av kirken har millioner av mennesker faktisk blitt brent levende på bål allerede i sitt jordiske liv. Kjetter- og heksebålene flammet friskt i Europa helt frem til slutten av 1700-tallet.

Helt siden kristendommen ble statsreligion på trehundretallet har mennesker blitt tatt livet av og brent levende i Jesu Kristi navn. ”Alt ble brent, kvinner, menn, katolikker og protestanter, idioter og lærde, fire år gamle barn og åttiårige koner. Likt og ulikt ble kastet på bålet og forvandlet til aske.”
Ikke minst var det nettopp andre kristne som ble offer for pavekirkens utrensking av kristne sekter med avvikende tolkninger.

Filosofen og forfatteren Voltaire regnet ut at fram til hans tid hadde kristne myrdet 9 468 800 * andre kristne av trosgrunner. Heri er følgelig ikke inkludert antallet ikke-kristne, hedninger, muslimer og jøder som kirken har gjort kål på siden de første århundrer.
Det er jo som kjent fra sine egne man skal ha det.