Gudsbilde

I dag har kristendommen i Vesten i stor grad blitt en velg-hva-du-vil-tro-på-selv religion. Blant liberale kristne er det ikke lenger så ”kristent” å tro på den gammel- testamentlige Jehova. Nå er det liksom bare Jesus som gjelder, og det er naturligvis den knakende kjekke godgutt-og-toleranse-Jesus, - ikke helvetesprofet-Jesus.
Det er nå Jesus for alle pengene, Jesus her og Jesus meg der, mens selve skaperen, den Allmektige sjøl, er skjøvet helt i bakgrunnen. Men Jesus er nå engang kun Guds sønn, og ikke sjefen sjøl, uansett hva det uforståelige og selvmotsigende teologiske vrøvlet som kalles treenighetslæren prøver å formidle.

Hvem er egentlig Gud?
Fra liberale kristne og ihuga kristne apologeter får man gjerne høre at deres Gud er helt annerledes enn den hevngjerrige Jehova vi kan lese om i det gamle testamentet (GT). Han har vissnok også helt andre verdier og meninger enn dem man kan bli forledet til å tro ved å lese i Bibelen på egen hånd.

Når man så tar for seg kristendommens mindre flatterende beskrivelser av Vårherre og Bibelens antikverte og forvirrete moral, blir man som regel møtt med at man har komplett misforstått og feiltolket tekstene. Gud er jo ikke slik, neida, han er jo bare pur kjærlighet og godhet. Dette fordi de ganske enkelt velger å se vekk fra det uspiselige og lite flatterende gudsbilde Bibelen faktisk presenterer.

Det Gamle Testamentet er liksom ikke lenger å anse som inspirert av Gud i liberale kristne kretser. Introduksjonen av Jesus og det Nye Testamentet har i deres øyne gjort GT i stor grad uaktuelt. Imidlertid er Jesus i samme bok tillagt utsagnet om at både himmel og jord skal gå under før en eneste bokstav i moselovene skal endres eller oppheves (Matt. 5, 17; Luk 16,17).

Så ifølge Skriften mener Jesus at GT fortsatt er like duggfriskt og aktuelt. Men der er altså Jesus i utakt med de moderne liberale kristne, så de later som han egentlig ikke mente det. For de vet jo best og er arrogante nok til å mene de som moderne personlige kristne står over selveste Skriften. En vågal og småfrekk måte å være kristen på, spør du meg.

Kildene
Men la oss ta det fra begynnelsen. Det jødiske/kristne gudsbilde finner vi i tekstene i GT. Det er her hans person, hans handlinger og meninger er beskrevet av hans inspirerte biografer.
At mange av dagens liberale kristne ikke synes at dette gudsbildet er spesielt flatterende, ja kanskje helst en smule pinlig, er naturligvis trist for dem, - men GT er nå den eneste kilden vi har å forholde oss til her. Det er også dette gudsbilde som har vært religionens bokstavelige fasit i over 2000 år. Folk har tidligere blitt brent for å ikke tro på deler av GT. Men når GTs gudsbilde ikke lenger passer med vår tids etiske og humanistiske verdier, nei da velger man å se mer eller mindre bort fra kilden og dikte seg opp et gudsbilde ut fra rent personlige og politisk korrekte forestillinger.

Ja, Bibelens gudsbilde er fryktelig, - men å dikte opp et alternativt gudsbilde med mer forsonlige trekk, gjør ham uansett ikke verken mer virkelig eller sannsynlig.

Moralen er åpenbart: ”Drit i Bibelen, jeg lager min egen Jehova, gjerne basert på en vag Jesusforestilling, bare eldre, litt strengere og med mye mer hvitt skjegg”. Så, når noen som faktisk har lest i Bibelen, kan fortelle at Vårherre i hele GT fremstår mer som en hatefull hevngjerrig Satan enn som en god Gud, så trekker de kristne på skuldrene og påstår at man har misforstått. Det gudsbildet de har diktet opp i hodene sine, er slett ikke sånn lenger.

Det er som jeg skulle velge å se på Walt Disneys fremstilling av Mikke Mus som helt feil. Egentlig er jo den ”ekte” Mikke Mus en enorm snakkende blå bananplante med blinkende juletrelys og propell. Dessuten skulle jeg påstå at min bananplante-Mikke Mus faktisk finnes i virkeligheten, men han er naturligvis usynlig. At det faktisk var Disney som fant opp figuren affiserer meg naturligvis ikke det minste.

Bronsealdertekster
Når man skal forholde seg til bronsealdertekster som forteller om utrolige mirakler, folk som lever i hundrevis av år, oppdiktede kongeriker, syndfloder, landeplager og andre helt utrolige hendelser, kan man med fordel ta historiene med en klype salt når det gjelder deres verdi som historiske kilder.
Imidlertid er det vanskeligere å bortforklare det etiske og moralske innholdet de formidler. Står det svart på hvitt at Herren synes at dødsstraff er en helt passende for ”forbrytelser” som eksempelvis homofili, menn med langt hår, arbeid på sabbaten og trassige sønner, så er det vanskelig å tolke dette i dag som spesielt positivt eller kjærlig. Når det står skrevet at Herren drepte hundretusenvis av hebreernes fiender (inkludert gamle, kvinner og barn), er det nokså vanskelig å ta dette inntekt for positiv livsglede, humanisme og kjærlighet. Med mindre man er veldig kristen da.

I lys av sin tid?
Man kan naturligvis velge å ikke forholde seg til disse vanskelige bibelstedene, eller mer populært: - ”å se dem i lys av sin tid”. Men drap på uskyldige er da like forbannet umoralsk uansett tidsalder?

Dersom Gud er evig, uforanderlig og Allvitende som de ellers påstår, - med hvilken rett kan kristne i dag sette hans hellige påbud til side? Var Gud kanskje ikke fullt så lur og moralsk for 2000 år siden, eller er ikke skriftene lengre å anse som troverdige kilder om Guds majestet ? Hvis ikke skriftene er å anse som troverdige lengre, er vel den logiske konsekvens å ta dem ut av Bibelen? Hvorfor holde seg med skrifter som ikke er representative for ens religion og gudsbilde?

Det er klart at det må bli krøll når man i dag skal prøve å forholde seg til noen svært varierte bronsealder tekster fra et strengt etnisk orientert stammesamfunn i Midtøsten med en svært begrenset verdensforståelse. Disse tekstene blir og har blitt fortolket og tatt til inntekt for de utroligste ting opp gjennom historien, og de utallige ulike kristne menighetene har alle ment at det er kun dem som forvalter den eneste sanne fortolkning.

Ad fontes
Skal man ta for seg kristendommen må man som sagt ta utgangspunkt i Bibelens tekster og vurdere hva som faktisk står der. Hvorvidt Herren virkelig slaktet alle Amonittene ved bruk av sager, treskesleder og økser og kastet dem i teglovner (2. Sam12,31; 1. Krøn 20,3), er mindre interessant. Det som er poenget er at dette en stordåd som tilskrives Herren, og som hans biografer synes var en flott og vesentlig ting å ta med. Å tolke et slik massemord positivt, om det kun er en billedlig fortelling eller ei, er umulig med mindre man er ravende sprø eller sadist.

Å gjøre som mange troende i dag, og late som disse tingene ikke angår ”deres” Gud, er som å skulle forholde seg til Adolf Hitler som kun en ubetydelig misforstått amatørmaler og vegetarianer fra Østerrike, og velge å se fullstendig vekk fra hans ikke helt ubetydelige politiske og kriminelle rulleblad.

Tilbake til hovedsiden