DEN HISTORISKE JESUS?
Spørsmålet om hvorvidt Jesus egentlig har levd som historisk person er sentralt i en diskusjon rundt kristendommen. Dette spørsmålet blir imidlertid sjeldent debattert av de troende, man tar det for gitt at en historisk Jesus faktisk har levd. Vår eneste kilde til kunnskap om Jesus er som tidligere nevnt kun de fire evangelier i Det nye testamentet. Disse kildene er imidlertid høyst usikre som historiske kilder. De er tilskrevet fire ulike evangelister, de tre såkalte synoptikerne, ”Markus”, ”Matteus” og ”Lukas”, pluss evangelisten ”Johannes”. Ingen av disse evangeliene er skrevet av apostlene med disse navn. Forfatterne av evangeliene er og blir ukjente. I utgangspunktet var evangeliene overlevert anonyme. Først senere har kirken gitt dem disse forfatternavnene.

Imidlertid vet vi litt om når evangeliene ble skrevet ned. Som det eldste evangeliet regnes vanligvis Markus, trolig skrevet mellom 70 og 80 e.Kr. i Aleksandria i Egypt. Deretter kommer Matteus og Lukas som må ha kjent til Markusevangeliet og delvis baserer seg på dette. Evangeliene etter Matteus og Lukas er ifølge bibelforskningen skrevet ned en gang mellom tidligst 80 og 100 e.Kr. Johannesevangeliet er de yngste av de fire og skrevet ned tidligst i de første tiår av det annet århundre. Johannesevangeliet ble i sin tid ansett som et kjettersk skrift av rettroende kretser, og i midten av det annet århundre ble det omarbeidet og tilpasset av en kirkelig redaktør. (Deschner 1986 s. 113, og s.380) Denne redaktøren førte inn en mengde tillegg i teksten, bla. historien om kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd, (Joh 8,1f ) samt hele kapittel 21.

Alle de fire evangeliene er forøvrig kun bevart som senere avskrifter, da de originale kildetekster er gått tapt. Ett av de eldste nytestamentlige håndskrifter som er bevart er fra det fjerde århundre (Codex Sinaiticus fra ca 350 e.Kr.).

Analfabeter
Det er ingenting i evangeliene som tyder på et verken Jesus selv eller noen i kretsen rundt ham kunne lese eller skrive.
I Johannes 7, 15 opplyses det at Jesus aldri hadde fått noen opplæring. Jesus omgav seg stort sett med fiskere og enkle mennesker fra de lavere sosiale lag, og de var analfabeter som de aller fleste i sin samtid. Jesus og kretsen rundt ham må ha snakket arameisk, mens evangeliene er skrevet på gresk, noe som også vitner om at forfatterne ikke kan ha vært noen fra kretsen rundt Mesteren. Forfatteren av Markus har tilsynelatende også en dårlig kjennskap til Palestinsk geografi. I 7. kapittel får vi høre at Jesus gikk gjennom Sidon fra Tyrus til Galilea-sjøen, - men Sidon ligger i motsatt retning. Dessuten var det ingen vei mellom Sidon og Galilea-sjøen i det første århundre, kun en fra Tyrus (Freke og Gandy s.179). I femte kapittel fortelles det at Gerasener-landet (i dag Jarash) lå på østsiden av Galilea-sjøen, i virkeligheten lå det mer enn femti kilometer lenger mot sørøst (Op.cit.).

Evangelistene har hatt et rimelig fritt forhold til sine kilder. De har lagt til deler for egen regning, omdiktet passasjer etter eget forgodtbefinnende og gjerne kuttet ut deler som de mente ikke passet eller som de mente kunne gi et feil eller uheldig inntrykk. Hvor mange ganger disse manuskriptene har vært avskrevet og omskrevet vet vi ikke. At det har foregått i stor utstrekning er åpenbart. Dersom noen av de ukjente originale tekster i tillegg har vært skrevet på hebraisk, slik noen bibelforskere ønsker å tro, må vi også regne med at deler av tekstenes begreper, innhold og mening må ha blitt endret ved oversettelsen til gresk.

Enden var nær
Nå anså trolig verken Jesus eller noen i hans følge det nødvendig å skrive ned noe for ettertiden, da endetiden var snart forestående. Selv sier Jesus ifølge den samme hellige Skrift at noen av hans tilhørere ikke skal smake døden før han kommer tilbake med sitt kongedømme (Matt 16, 28). Det begynner jo å bli en stund siden nå.

Flere steder i Jesus liv og virke indikeres det at endetiden og Jesu kongedømme var rett om hjørnet. Jesus ønsket ifølge skriften heller ikke at opplysningen om at han var Messias skulle bli allment kjent, og forbød sine disipler å fortelle dette til noen (Matt 16, 20; 17,9; Mark 1,44; Matt 8,4; 9,30; m.fl). En noe underlig innstilling dersom ikke frelsen kun var forbeholdt Jesu nærmeste krets. Misjonsbefalingen om at disiplene skal gå ut å gjøre alle folkeslag til Jesu disipler (Matt. 28,16-20; Mark. 16,15-19; Luk. 24,44-49; Joh. 20,21-23), er for øvrig en senere interpolasjon til evangeliene og finnes ikke i de eldste kildene. Jesu virke var tydeligvis opprinnelig kun ment for hans egen tid og hans samtidige rundt ham.

TACITUS
Som nevnt ovenfor er evangeliene vår eneste kilde til Jesus liv og virke. Man skulle tro at den Jesus det fortelles om i Bibelen, som gjorde undre, helbredet syke, vekket opp døde, gikk på vannet og samlet seg en stor tilhengerskare, men også mange fiender, ikke ville gå upåaktet hen i de samtidige skrevne kilder. Det er derfor et tankekors at ingen samtidige romerske, jødiske, eller greske historieskrivere i det hele tatt nevner denne personen. Det henvises imidlertid ofte til den romerske historiker Tacitus som sannhetsvitne for at Jesus skal ha levd som en historisk figur.

Publius Cornelius Tacitus levde mellom år 55 og 120 og var historiker, taler, senator og konsul. Han foretok flere lange reiser og skrev flere viktige historiske verker. I verket Annalene, bok 15, vers 44, skrevet rundt år 117, skriver han at keiser Nero forfulgte og torturerte en gruppe som var hatet for sine avskyeligheter, en gruppe som ble kalt de Kristne av befolkningen. ”Kristus, hvorfra gruppen hadde sitt navn, ble henrettet under styret til Tiberius, ved en av våre prokuratorer, Pontius Pilatus…”. Videre heter det i samme setning hos Tacitus at ”…for øyeblikket var denne skadelige overtro drevet tilbake, dog brøytet den seg igjen vei, ikke bare i Judea som var utgangspunktet for dette onde, men også i hovedstaden [Roma] hvor alt mulig avskyelig og skammelig fra alle verdens steder samler seg og vinner tilhengere.” Denne siste del av setningen hos Tacitus har ikke vært like populær å trekke frem i teologiske kretser når man ønsker å bruke Tacitus som sannhetsvitne for den historiske Jesus. Den godeste Tacitus’ opplysninger om Kristus baserer seg på rykter og muntlig tradisjon, og er som nevnt skrevet nesten 80 år etter at Jesus skal ha blitt henrettet. Han kan følgelig naturligvis ikke beskyldes for å være noe sannhetsvitne for Jesu historisitet.

SUETONIUS
En annen romersk historiker og biograf, Tranquillus Gaius Suetonius, født år 69 og død 140, kjenner heller ikke noe til noen Jesus eller Kristus. Suetonius var keiser Hadrians personlige sekretær. Han er blitt kritisert for å nedtegnet enhver opplysning han kom over, uten å være så nøye med å sjekke dem. Men om den historiske Jesus er han altså taus.

PLINIUS d.y.
Plinius den yngre var romersk guvernør i Lilleasia rundt år 110. I et brev til keiser Trajan spør ham om hva han skal gjøre med de Kristne som "entusiastisk synger sanger til Kristus som til en Gud". At Plinius referer at kristne synger salmer til sin guddom Kristus i begynnelsen av den 2. århundre, kvalifiserer neppe som noe historisk bevis for Jesus. (Du kan lese Plinius brev her (NB: engelsk oversettelse))

JOSEFUS
Mer oppsiktsvekkende er det kanskje at den jødiske historieskriver Josefus Flavius heller ikke nevner Jesus. Josefus var født i år 37 eller 38, altså kun noen år etter at Jesus skal ha blitt henrettet. I år 93 ga han ut sin jødiske verdenshistorie, fra de eldste tider og frem til keiser Neros tid. I dette verket ramset han opp alle de små og store hendelser han mente var av interesse. Han tar med store og små detaljer om personer og det politiske og økonomiske liv, han nevner blant annet Johannes døperen, Herodes og Pontius Pilatus. Men ikke et ord om noen Jesus eller Kristus!
Dette falt krefter i den senere kirken tungt for brystet og i det tredje århundret dukket det mirakuløst opp ett til da ukjent skrifttillegg av Josefus, det såkalte ”Josefus testamente”, (”Testimonium Flavianum”). Her vitner en jøde ved navn Josefus ikke bare om Jesu under, men også om hans oppstandelse. Som resultat skal Josefus ha blitt en ihuga kristen. Skriftet ble tidlig ansett å være en forfalskning, og er det fortsatt, selv i katolske kretser. Etter alt å dømme var det biskop og kirkehistoriker Eusebius av Cæsarea (ca 265-430) som sto bak denne forfalskningen, blant mange andre.

ANDRE KILDER
En annen jødisk historieskriver vi kan nevne i denne sammenheng er Justus av Tiberia. Han var en av Jesu samtidige og bodde i Tiberia ikke langt fra Kapernaum hvor Jesus visstnok ofte skal ha oppholdt seg ifølge skriften (16 henvisninger til at Jesus besøkte denne byen i NT). Heller ikke den godeste Justus kjenner til noen Jesus i de fragmentene av hans tekster som har overlevd.

Den jødiske lærde og overhodet for det jødiske samfunn i Alexandria, Philon av Alexandria (30 f.Kr – 45 e.Kr) nevner heller ikke Jesus noe sted. Philon var en stor kjenner av Det gamle testamentets skrifter og de jødiske sektene, han var Jesu samtidige og overlevde Jesus med 17 år. Han nevner for øvrig både Esséerne og Pontius Pilatus.

Mye tyder altså på at Jesu inntrykk på omgivelsene var langt fra det en rimeligvis kunne forvente av en påstått omvandrende og undergjørende mirakelmann og gudesønn. Utover de fire evangeliene finnes det altså ingen skriftlige indikasjoner på at Jesus noensinne har levd som en virkelig historisk person. Paulus som er forfatter av noen av de eldste deler av Det nye testamentet, hadde selv aldri truffet Jesus. For øvrig kan det nevnes at verken Philon eller Josefus heller nevner Paulus i sine skrifter. Noe som indikerer at han kanskje ikke var den betydningsfulle person i sin samtid som kristenheten senere har gjort ham til.

JESU STAMTRE
Ser vi nærmere på de biografiske opplysningene som evangeliene gir til beste om Jesus, er det en hel del som ikke stemmer. Matteus og Lukas kan fortelle at Jesus ble født i Betlehem i Judea, mens Johannes og Markus på sin side påstår at Jesus kom fra Nasaret i Galilea. For øvrig finnes det ingen sikre kilder som kan fastslå at det i det hele tatt fantes noen landsby ved navn Nasaret på denne tiden. Jesus var ifølge Skriften av Davids ætt, regnet fra farssiden, altså tømmermannen Josef. Hvorvidt Josef skal regnes som Jesu far avhenger hvor mye en ønsker å stole på de samme skriftenes opplysninger om Jesu unnfangelse.
Josefs stamtre burde derfor være lite aktuelt for Jesu avstamning. Han kan for øvrig ikke ha vært av Davids ætt på morssiden da arvefølgen ifølge jødisk tradisjon alltid regnes på farssiden. Jesu stamtavle er likevel ramset opp både hos Matteus og hos Lukas. Begge steder regnes stamtavlen fra stamfaren Abraham, men der slutter også likhetene. Fra Abraham og fram til Jesus er det hos Lukas 56 generasjoner, og hos Matteus kun 42. Jesus farfar heter ifølge Lukas Eli, hos Matteus heter han Jakob. De to stamtavlene er såpass ulike at de i rekken fra Josef tilbake til kong David, et tidsspenn på over tusen år, kun har to – 2 – navn felles! (Deschner).

Nå er det kanskje ikke så nøye, da Josef ifølge de samme skriftene ikke var den egentlige biologiske far til Jesus. Faktisk er det vel en overdrivelse å si at Jesus far var biologisk overhodet. Jesu egentlige far var ifølge Skriften Den Hellige Ånd, som nok må regnes til de mere flyktige og vaporøse gespenster. Jesu disige "far" ble for øvrig først guddommelig etter et vedtak på et kirkemøte i år 325. Rundt 325 år og ni måneder etter at denne virile Ånd hadde kommet over Jesu mor Maria, som det så poetisk står beskrevet hos Lukas. Den Hellige Ånds stamtre er imidlertid helt i tåken.

Som vi har sett finnes det ikke noen historiske belegg eller overbevisende indikasjoner for at Jesus virkelig har levd som historisk person. Naturligvis kan det ikke utelukkes at det for rundt 2000 år siden levde en person ved navn Joshua som vandret rundt som selvutnevnt profet. Det er mer enn sannsynlig. De romerske kildene kan fortelle om mange slike selvutnevnte Messiaser. I dag ville trolig de fleste av disse bli tatt hånd om av folk i hvite frakker innen psykiatriens behandlingsapparat. Når så godt som alle aspekter ved evangelienes Jesus, hans fødsel, hans gjerninger, hans helbredelser og undere, hans lære, hans omgangskrets og hans død, slett ikke noe originalt for Jesus, men elementer hentet fra andre og eldre helter og gudeskikkelser fra antikkens rike mytologiske skattkammer, da blir det ikke mye guddommelighet tilbake. Uten underene, uten læren og uten oppstandelsen blir spørsmålet om Jesus historisitet nærmest uinteressant.

Dersom det for rundt 2000 år siden levde og døde en religiøst forvirret jøde ved navn Joshua eller Jesus i Palestina, men som aldri gjorde noen av underene han skal ha utført, ikke uttalte noen av de uttalelsene han er tillagt, aldri gikk på vannet, og heller aldri sto opp igjen fra de døde, - hva så?
Da er Kristendommen totalt meningsløs.