Korsfestelse

Korsfestelse som henrettelsesmetode skriver seg opprinnelig fra Østen. Henrettelseformen er kjent fra Assyria, Egypt, Persia, Hellas, Kartago og Makedonia. Fra Kartago fikk Romerne metoden og den ble brukt for å henrette slaver, opprørere, pirater pg kriminelle. Korsfestelse skulle ikke brukes mot frie romerske borgere(*). Metoden hadde forøvrig ingen symbolsk betydning, den var kun ment å gi en langsom, pinefull og offentlig død.

De ulykkelige ble som regel naglet gjennom håndleddene, da håndflatene i liten grad klarer å holde vekten av en voksen person. Ofte ble leggbeina brukket slik at de korsfestede skulle dø raskere. De fleste døde av utmattelse og dehydrering, og ikke av blodtap eller av skadene de ble påført. Korsfestelse var en grusom form for seigpining da de dømte gjerne kunne overleve i flere døgn før de endelig åndet ut. Denne formen for henrettelse ble avskaffet ved lov i året 315 av keiser Konstantin og erstattet med hengning.

Fortellingen om Jesu korsfestelse inneholder en del uklare momenter. La oss se nærmere på dem.
Det finnes ingen romerske nedtegnelser som nevner rettssaken mot Jesus hvor den romerske prokurator Pontius Pilatus var dommer. Det finnes imidlertid nedtegnelser om romerske henrettelser av andre wannabe-Messiaser på denne tiden, men altså ingen om Jesus.
Det funnes kun ett mulig arkeologisk funn** fra denne perioden som indikerer at metoden har vært brukt på denne tiden, men ut fra romerske og jødiske kilder er det liten grunn til å tvile på at korsfestelser ble benyttet i utstrakt grad.

Ifølge Markus, Matteus og Lukas åndet Jesus ut ved den niende timen, og at et mørke senket seg mellom den sjette og den niende timen. Markus forteller at Jesus ble korsfestet ved den tredje time, noe som betyr at Jesus døde etter kun seks timer. Som regel kunne det gå døgn før den korsfestede åndet ut. Ifølge Johannesevangeliet ble ikke Jesu legger brukket slik at han skulle dø raskere, heller ikke de andre evangeliene nevner noe om dette. Heller ikke skal Jesus være påført større åpne sår, slik at blodtapet kan forklare en såpass rask død.

Forfatteren av Johannesevangeliet kan fortelle at en stund etter at Jesus skal ha åndet ut skal en romersk soldat ha stukket spydet sitt i siden på ham, for å sjekke at han virkelig var død. Da skal det straks ha kommet blod og vann ut av såret. En litt snodig opplysning, for dersom Jesus virkelig var død, skulle han ikke blødd, da døde mennesker i liten grad er i stand til å blø etter at hjertet har stoppet.

Hos Markus er selv Pilatus overrasket over at Jesus allerede skal være død etter så kort tid, og må få opplysningen bekreftet av en av sine offiserer. For øvrig er evangeliene nokså sammenfallende i sine beretninger, bortsett fra Johannes da. Dette skyldes nok i stor grad at Matteus og Lukas bygger begge på Markus. Hva Johannes bygger på i denne sammenheng er ikke godt å si. Trolig mest sin egen dikteriske frie fantasi.

Som den eneste kan i tillegg Matteus melde om at gravene til mange avdøde hellige, brast da Jesus åndet ut, og at de hellige døde da kviknet til og tasset ut av gravene sine og viste seg fram for mange (Matt 27,52-53).
Så veldig mange kan det knapt ha vært, da ingen av de andre evangelistene kjenner noe til denne tildragelsen.

Av andre lidende og korsfestede guddommer forut for Jesus kjenner vi blant andre Diynosos, Lykourgos, Prometeus og Marsyas. Ordet i bibelen som oversettes med "kors" kan også bety stake eller påle. Både i apostlenes gjerninger kan Peter fortelle at Jesus ble hengt på et tre (Apg. 10,39), og det samme sier Paulus i sitt brev til Galaterne (Gal. 3,13). Jødene hadde også som skikk å henge ofre for steining på påler til spott og advarsel (Freke og Gandy 1999). Dionysos ble, alt etter hvilken versjon av tradisjonene rundt ham man legger til grunn, henrettet på et kors eller en påle. Attis var gjerne fremstilt bundet til et tre, og Marsyas møtte sin bane bundet til et tre hvor han ble flådd levende, og det finnes avbildninger av en korsfestet Orfeus/Dionysos.

Tilbake til forrige

Tilbake til hovedsiden