Det sentrale dogma i Mithraismen er fortellingen om Mithras kamp med oksen. Mithra fikk oppdrag av solen å fange det første dyret som ble skapt av guden Ahura Mazda (persisk Ormazd), uroksen. Mithra overvant oksen og slepte den tilbake til en hule hvor Mithra tjoret den fast. Mithras slitsomme vandring (transitus) med den uregjerlige oksen på slep etter bakbeina og med alskens hindringer på veien, ble sett på som symbolsk for menneskets slitsomme prøvelser i det jordiske liv. Imidlertid klarte oksen å rømme fra hulen og Mithra fikk i oppdrag å finne og drepe den. Motvillig tok Mithra på seg denne oppgaven, og sammen med hunden sin fant han til slutt oksen i samme hulen den hadde rømt fra. Mithra grep den i neseborene og drepte oksen med jaktkniven sin. Fra kroppen på oksen ble så alle nyttige planter og dyr skapt. Oksens blod ble til den hellige vin som de troende tyllet i seg i kulten. Den Onde Ånd, Ahriman, sendte ut sine urene demoner skorpionen, mauren og slangen for å forgifte selve kilden til livet. De tre prøvde forgjeves og drikke blodet og å gnafse i seg oksens kjønnsorganer, for å ødelegge skapelsen. Oksens sjel fór forøvrig til himmelen og ble opphøyd til guddommelighet, til guden Silvanus som ble den høye beskytter av krøtter. Samtidig ble de første mennesker skapt, og Mithra fikk i oppgave å holde sin beskyttende hånd over denne privilegerte rasen. Ahriman prøver så og drepe menneskene med pest og tørke. Utmattet av tørst påkaller menneskene Mithra som skyter en pil mot en bratt fjellvegg, og vips strømmer livgivende vann frem fra fjellet (En identisk parallell til historien i Bibelen hvor Moses skaffer vann til de tørste hebreerne under flukten fra Egypt (4. Mos. 20,11).) Ikke før er Ahrimans onde tørke overvunnet så stiger vannet i elvene og sjøene, og en universell syndflod utrydder alle bortsett fra en mann som etter hemmelig tips fra gudene bygger en båt, en ark, som redder både ham selv og hans husdyr. Lyder kjent...ikke sant?
Mithra hører og
ser alt, ingen kan lure ham. Ustanselig kjemper han mot de onde åndene,
og slår grusomt ned på sine fiender og slakter dem. Han utrydder
de stammer og nasjoner som er fiendtlige mot ham, og legger deres land øde.
Han er også en mektig alliert for sine egne når de finner det
for godt å gå til krig mot andre. Som motytelse krevde Mithra
dyreoffer.
Har man lest litt i Det gamle testamentet lyder jo dette svært familiært.
Mithraismen satte militære dyder høyt, og var i høy grad
en religion som ble dyrket av soldater, og følgelig var svært
mannsdominert. Mithraismen var for øvrig en inkluderende og tolerant
religion i møte med andre religioner.
I kunsten var det vanlig å fremstille Mithra stående mellom to andre mannsfigurer, en med løftet fakkel og en med senket fakkel. Disse to som bar tilnavnene Cauti og Cautopati, hvor den ene ble sett på som symbolet på varme og liv og den andre symbolet på kulde og død. Begge var intet annet enn en dobbel inkarnasjon av Mithra selv. De ble kalt ”dadofori” og sammen med Mithra utgjorde de en treenighet. Motivet antas å ha utspring i den enda eldre greske myten om brødrene Castor og Pollux som bytter på å være levende og død annenhver dag. Motivet kan finnes igjen i tradisjonen rundt fortellingen om Jesus på korset hvor han hadde en korsfestet tyv på hver side. Den ene tyven får bli med ham til himmelen, mens den andre fortapes.
Mithra ble ifølge myten født ut av berg, ved bredden av en elv og under et hellig tre. Den mirakuløse fødselen ble bevitnet av lokale hyrder(!). Disse hyrdene hyllet den nyfødte og gav ham gaver i form av frukt og flokkens førstefødte lam. Lam ble ofte brukt som symbol innen Mithradyrkelsen. Den nyfødte Mithra var naturligvis kliss naken, men ikke uten ressurser. Han tok en frukt fra et fikentre og laget seg klær av fikenblad. Den første som Mithra målte krefter med var Solen, og han overvant denne og Mithra plasserte den lysstrålende kronen på Solens hode. Mithra tok deretter solen i neven, og avtalte evig vennskap. Siden støttet disse to guddommer hverandre på alle sine eventyr.