Religionene er som et komplett unødvendig og livsfarlig våpen, - man kan naturligvis velge å kun ha det hengende på veggen til pynt, feire dets estetiske form, dyrke dets styrke og symbolikk, falle i staver over alle de gode gamle historiene rundt våpenet, - men det vil alltid være en mulighet for at en eller annen forvirret undermåler en dag tar det ned fra veggen og bruker det med dødelige og tragiske konsekvenser.
Hvorfor er man da overrasket?

Den Sanne Lære?
Religion er ikke noe entydig begrep. De enkelte religioner er heller ikke entydige. I møte med religiøs fanatisme får vi ofte høre at disse fanatikerne ikke representerer den ”sanne” religionen. Men hva er egentlig ”sann” religion?

Rent definisjonsmessig er naturligvis ingen religioner sanne, i og med at de forfekter utrolige påstander og fortellinger som ikke kan belegges med noen som helst grad av sannsynlighet. ”Sannhet” innebærer normalt noe som ”stemmer overens med virkeligheten”. Det å ønske sterkt at noe skal være sant, gjør det verken sant eller virkelig.

De Moderate
Det store flertall av tilhengerne av enhver religion er ”moderate”, det vil si vanlige mennesker som ser på seg selv som religiøse uten å gjøre noe stort nummer av det. Felles for disse er at de som regel ikke er særlig bevandret i sin egen religions skrifter eller historie. De er dermed kanskje ikke spesielt representative for sin religions lære. Fanatikerne på den annen side, er ofte godt bevandret i sin religions skrifter, og skulle dermed i utgangspunktet være bedre representanter for sin religion enn de moderate. Ekstremistene vet som regel bedre hva de snakker om enn de sofa-religiøse.

Men så er det dette med fortolkningen av religionens læresetninger og fortellinger. Det er her det begynner å gå skikkelig utforbakke. Innenfor alle de monoteistiske religionene finnes det en mengde ulike trosretninger som alle hevder å forvalte sannheten, men har ulike fortolkninger av de samme hellige skrifter. Disse ulike sektene er vanligvis i uforsonlig strid med hverandre og har vært det i århundrer. Hvem av dem kan så sies å representere den ”riktige” lære?

Religiøs Ekstremisme
Hver gang religiøse fanatikere setter sin egen religion i vanry overfor hele verden ved å begå ugjerninger i sin religions navn, slik vi har sett litt for mye av fra muslimsk hold de siste årene, får vi gjerne høre fra de moderate at disse fanatikerne er en utgruppe som har misforstått religionen sin. Det er de såkalte moderate som etter eget utsagn forvalter den riktige fortolkningen. Fanatikerne på sin side mener at det er de ”moderate” som har misforstått.

Realitetene er at begge grupper representerer religionen. Du finner hele spekteret innenfor enhver religion, fra liberale opportunister som har et flytende og relativt løst forhold til sin tro, til bokstavtro nidkjære og kompromissløse fanatikere. Det ligger i religionenes natur at det er opp til enhver troende å velge sin egen forståelse av hva som er den ”sanne” lære. Hva som vektlegges i de svært sprikende tekstene er helt opptil den enkelte utfra vedkommendes personlige, politiske, etiske og kulturelle preferanser. Og det kan også synes som at det er det en sammenheng mellom, desto mer urimelige og uforsonlige forestillinger, desto sterkere tro.

De monoteistiske religionene er manisk opptatt av offer og blodsutgytelse, og lover herlig belønning i all evighet for dem som er villig til å ofre seg selv (og helst ta med seg en drøss med vantro) i Gudens navn. Med slike farlige vrangforestillinger er det som regel bare et tidsspørsmål før en og annen åndelig søkende sengevæter blir såpass overmannet av religiøse følelser at han løper ut i gaten med et maskingevær, eller lar seg bruke som levende bombe.

Kristen moral?
I vesten har vi i dag distansert oss fra århundrer med lynsjing, kjetterbrenning, korstog, tortur, dødsstraff, hekseprosesser og jødeforfølgelser i Guds navn. I dag ynder kirken og kristne å skamløst presentere seg som voktere av humanisme og nestekjærlighet, og affiseres ikke det minste av at deres egen hellige skrift er breddfull av oppfordringer til blodhevn, massedrap og etnisk rensing, og manisk opptatt av grusom lidelse og død for alle som ikke tror på akkurat deres gud. At humanisme og menneskerettigheter ble kjempet fram nettopp mot Kirkens vilje og makt, ser de glatt bort ifra. Det at det store flertall av kristne i dag også velger å se bort fra Bibelens oppfordringer til dødsstraff og blodsutgytelse i gudens navn, betyr ikke at kristendommen er blitt ufarlig. Det er fortsatt det eksakt samme tankegodset som sendte hundretusener inn i en flammende død for å være fiender av Gud tidligere. Det hjelper heller ikke ofrene for radikal muslimsk terror, at det store flertall av muslimer ikke sprenger seg selv eller et passasjerfly i luften. Det holder at noen få gjør det.

Hovedproblemet er at de monoteistiske religionene har kimen til fanatisme innebygd, uansett hvor ”moderat” det store flertallet fortolker skriftene. Det er alltid noen tomsinger som vil tolke de religiøse skriftene bokstavelig og føle seg kallet til å utføre gudens gjerninger på jord. Innenfor deres egen forvirrete religiøse indre logikk, kan endog de verste ugjerninger fremstå som herlige og gode. Det er derfor de monoteistiske religionene er livsfarlige.

For den delen av de såkalte ”moderate” som tar religionen sin alvorlig, kan det ofte synes som om det er en viss forståelse for de radikale fanatikerne. Vel er de ekstreme, men de tar jo bare Guds ord bokstavelig. De tør å ta konsekvensene av de religiøse tekstenes oppfordringer, uansett pris. Man er som regel ikke enig i metodene, men ideene bak føles neppe så fjerne.
Forståelsen for fanatismen viser seg tydelig i det påfallende hvor sjelden det kommer høylytt protest fra såkalte ”moderate” muslimer hver gang noen sprenger en bombe blant sivile, steiner kvinner til døde eller skjærer i stykker småjenters underliv. Men, når noen utenforstående lager en humoristisk tegning av profeten, eller en lærer lar muslimske barn kalle en teddybjørn for Muhammed, går selv de såkalte ”moderate” ut i gatene i demonstrasjonstog og er blodig indignerte og krenket.

Når man derimot i muslimske land henretter unge mennesker fordi er homofile, henretter folk for å ha et avvikende livssyn, kvinner for å være utro, eller skjærer hodet av uskyldige gisler, sitter de ”moderate” muslimene musestille og ser ingen grunn til å gå ut i gatene å protestere. De synes åpenbart alt er i sin skjønneste orden. Slike ting er jo som kjent i tråd med Muhammeds lære.

De abrahamittiske religionene
De abrahamittiske religionenes grunnlag er de hellige skrifter, Bibelen for Kristendommens del, Koranen for Islam og de gammel testamentlige skrifter (Tanakh) for jødedommen. I tillegg finnes det en rekke andre skrifter og fortolkende skrifter, men disse er kun supplementer å regne til hovedskriften, og er ikke kanoniske. Alle tre religionene er strenge monoteismer, har samme mytologiske bakgrunn, eksakt samme guddom og alle anser Abraham som sin stamfar. De krever alle streng troseksklusivitet, og tolerer ikke andre religioner. Det faktum at de alle er svært like og avarter av hverandre og de sloss om samme ”marked”, om de samme sjelene, er også medvirkende til at det er så uforsonlige fronter mellom dem.

Disse religionene inneholder så mye primitivt stammebasert tankegods basert på intoleranse, hevn og uforsonlig hatpropaganda at det alltid vil være en risiko for at en eller annen forstyrret intellektuell undermåler vil la seg inspirere til å utøve vold og død over andre i Guds navn. Dette har vi sett skje gang på gang i snart 2000 år, og det ser ut for at menneskeheten har vanskelig for å lære.

Menneskeheten er som et dumt barn som fascineres av et blafrende stearinlys og stikker fingen inn i ilden og brenner seg grundig, men putter likevel fingen i ilden gang på gang, i fast overbevisning om at det ikke flammen det er noe galt med. Elendigheten tar først slutt når en ansvarlig voksen blåser ut lyset.

Monoteismen innprentes i de troende fra barnsben av, at dersom de ikke skal ende i et brennende helvete må de følge Gudens bud. De som ikke er med oss er mot oss. Den uforsonlige intoleransen vi finner i monoteismen blir livsfarlig når de blandes med blind religiøs overbevisning om at man utfører Guds vilje på jorden. Det er nettopp det disse religionenes skrifter maner til.

Enhver religiøs fanatiker har opprinnelig vært moderat, kanskje til og med en tviler eller fritenker. Religiøs indoktrinering fra ”moderate” troende foreldre og omgangskrets, religion i skoleverket, i et samfunn med offentlig godkjent presteskap, legger et utmerket grunnlag for en senere utvikling til religiøs fanatisme og galematias for enkelte. Hva forventer man egentlig, når man fra barnsben av indoktrineres stammetenkning, at ens egen ”stamme” forvalter den eneste sanne lære, at en sint Gud i himmelen straffer grusomt alle som ikke tror på ham, og at alle som ikke tror på akkurat din Gud er onde og må omvendes med makt eller dø?

Religion er selve problemet!
Religionenes moderate tilhengere ser ikke ut til å skjønne at det er religionen selv som er kjernen i problemet, ikke fanatikere. Religiøs fanatisme og ekstremisme er kun bitre frukter på det samme treet som vannes og stelles av de ”moderate”.

Det påstås at radikale religiøse misbruker religionen i politisk øyemed. Ja visst, det er religionenes natur å bli brukt politisk. Det er slik de fungerer. Kristendommen har vært politisk siden keiser Konstantin i det fjerde århundre, og prester og imamer har aldri latt en mulighet til å øve politisk innflytelse gå forbi seg. Som regel har alltid "Guds vilje" og interesser vært til forveksling lik prestenes og imamenes egne interesser.

Når har religion egentlig ikke vært del av og blitt brukt politisk: under korstogene? under kjetter og jødeforfølgelsene? under religionskrigene? Kolonitiden? Andre verdenskrig? Nord Irland? Balkan? Irak krigen? Hadde det eksakt samme tankegodset blitt forfektet av sekulære politiske grupper, hadde de blitt slått hardt ned på og forbudt på rappen for hatkriminalitet. Men for religioner har myndigheter åpenbart en grenseløs toleranse, de kan fritt forfekte et budskap med intoleranse, hat, fortapelse og død og slippe unna med det.

Hadde ikke religioner kunne misbrukes politisk hadde verden heller ikke nå fortsatt stått til armhulene i religiøs møkk og terror.

"Religion er en fornærmelse mot den menneskelig verdighet. Med eller uten religion gjør gode mennesker gode ting, og onde mennesker gjør onde ting. Men for at gode mennesker skal gjøre onde ting, - det krever religion."

Steven Weinberg

Tilbake til forrige