I året 1766 passerer en flokk capuccinermunker gjennom en landsby i Nord-Frankrike. En ung protestant ved navn Chevalier ser på opptoget men uten å ta av seg hatten for de fromme brødrene. Det var ikke særlig smart. Munkene ble fornærmet og fikk omgående Chevalier arrestert og dømt for blasfemi. Hendene hans ble hogget av, tungen hans revet ut med tang før Chevalier ble brent levende på bålet. Dette var det katolske Frankrike så sent som i opplysningstiden. Klostrene i Europa var på denne tiden blitt rike og de fete munkene levde som småpaver. Men tiden var moden for forandring. Etter århundrer med kjetter og heksebål, blodige korstog, kriger og andre ulykker i religionens navn, hadde man særlig i de intellektuelle kretsene fått et stadig mer distansert og kjølig forhold til kirken. 1600-tallets lærde og deres sterkere vektlegging på fornuften og tvilen, beredte grunnen for opplysningstiden. Den stadig økende interessen for naturen og naturvitenskapene utfordret og satte spørsmålstegn ved religionens forklaringsmodeller. Nye teorier om at verden ikke var blitt skapt, men var et resultat av en langvarig geologisk prosess, og utviklingen nye verdensbilder hvor Gud ikke lenger var nødvendig.

Den skotske geologen James Hutton fremsatte sin teori i 1785 om at jorden var enormt mye eldre enn teologene trodde, samt at den gradvis hadde forandret seg. Det å søke etter noen høyere vesen bak dens tilblivelse var forgjeves, mente han. Det er feil å si at Hutton ble noen spesielt populær herremann i kirkelige kretser etter dette, men hans teorier ble underbygd av forskningen. Napoleons matematikklærer Pierre Simon Laplace utviklet en verdensmodell i 1796, en modell hvor jorden tilblivelse og utvikling i sin helhet kunne forklares ut fra naturlovene. Heller ikke i hans modell var det behov for noen guddommelig skaper.

Calas-affæren
Opplysningsfilosofer som David Hume, Rousseau, d’Holbach og Voltaire undergravde også kristendommens autoritet. Voltaire (Francois Marie Arouet de Voltaire) (1694-1778) engasjerte seg blant annet sterkt i den såkalte Calas-affæren i 1762, som viste til fulle hvor skadelig religiøs makt og fordommer kan være. Jean Calas var en hugenottisk kjøpmann i Toulouse hvis sønn ble funnet hengt i farens butikk. Sønnen hadde åpenbart begått selvmord, men familien ville ikke innrømme dette offentlig, da dette etter fransk lov ville medføre at liket ble skjendet som posthum straff for selvmordet. Derfor hevdet familien at sønnen var blitt myrdet. Det spredte seg etterhvert et rykte blant de lokalte katolikker om at det nok var hugenotten Jean Calas som selv hadde myrdet sin egen sønn, da katolikkene mente å vite at sønnen egentlig hadde villet konvertere til katolisismen. Jean Calas ble som følge av ryktet arrestert, og ble av parlamentet i Toulouse dømt til radbrekning, tortur og kvelning for mordet på sin egen sønn. Calas hevdet helt frem til henrettelsen at han var uskyldig. Voltaire engasjerte seg i saken, og etter egne undersøkelser ble han overbevist om at Calas var uskyldig henrettet. Voltaire angrep da den katolske kirken som han mente var ansvarlig for den grusomme og urettferdige dommen. Han innførte slagordet ”Knus den avskyelige!” (Ecrasez l’infâme!), mot kirken og kristendommen. Voltaire klarte å gjøre Calas-saken viden kjent i hele Europa ved hjelp av sitt engasjement og sine skrifter og brev. Han skapte en opinion som til slutt fikk myndighetene til å gjenoppta saken, og det endte med at Calas ble frikjent posthumt av en kongelig domstol (Boberg, Malmqvist)

Angrep på kristendommen
Voltaire var den ledende franske opplysningsfilosof og forfatter og han nøyde seg ikke med bare å angripe kirken, det var selve kristendommen han ville til livs. Han mente at Bibelen var den mest utrolige boken som fantes, en bok full av ”selvmotsigelser, galskap og skrekk”. At miraklene kun var orientalske folkesagn, og transsubstansiasjonen, (Nattverdbrødets og vinens forvandling til Jesu legeme og blod. Lære som også er del av den norske kirkes bekjennelse) det rene nonsens. At Bibelen kun var pålitelig når den gjenga de gamle jødiske moralske idéer og skikker, men at disse idéer og skikker var forferdelige, og at Guds utvalgte folk var et grusomt, lastefullt og løgnaktig folk. (Boberg, Malmqvist) Det store jordskjelvet i Lisboa i Portugal i året 1755 hvor ett sted mellom 10 000 og 30 000 mennesker skal ha omkommet, bidro til å så alvorlig tvil om Guds rettferdighet i vide kretser, ja om han i det hele tatt eksisterte. Hvordan kunne han la en slik uhyrlig naturkatastrofe skje dersom han var god og rettferdig?

Europa i forandring
Det føydale Europa var i forandring, opplysningstiden og de nye vitenskaper hadde gitt menneskene et nytt syn på naturen, på verden, og kirken hadde mistet mye av sin åndelige makt over sinnene. Oppdagelsen av den Nye Verden, samt den økte handelen og utnyttelsen av nye ressurser i Asia og Afrika, gjorde at verden hadde forandret seg. Den politiske orden i Europa hadde imidlertid ikke forandret seg, Europa var fortsatt styrt av eneveldige monarker støttet av et aristokrati med enorme privilegier og rikdommer. I løpet av noen sommeruker i 1789 ble den sosiale og politiske strukturen, som hadde stått uforandret i 1000 år, revet ned i Den franske revolusjonen. Den 26. august 1789 vedtok man i Paris erklæringen om rettighetene til mennesket og borgeren: frihet, likhet og brorskap. Kongen ble en konstitusjonell monark og var ikke lenger hevet over loven. Noe man håndfast demonstrerte litt senere ved å kappe hodet av ham. I oktober opphevet man avleggelsen av religiøse løfter, i november ble alle kirkens eiendommer stilt til nasjonens disposisjon. I juli 1790 ble loven om presteskapet vedtatt, prestene ble nå lønnede statstjenestemenn. Prester og biskoper skulle utpekes av folkets representanter uten at paven lenger hadde noe å si. I november ble det vedtatt at alle praktiserende representanter for presteskapet skulle avlegge troskapsed til nasjonen. Dette var harde slag for kirkens selvbestemmelse. Flere tusen prester som nektet å avlegge troskapseden til republikken ble henrettet. Rundt 40.000 prester flyktet dermed fra Frankrike. Hedenske religiøse fester ble nå holdt i byene, og i Paris virket det nesten som om kristendommen var avskaffet. Klostre ble stormet og revet og det ble holdt festlige maskerader i kirkene. Med Napoleon Bonaparte kom den franske revolusjon til Italia, og til Roma. Palasser, gallerier og kirker ble plyndret, ikke minst ble mange av pavekirkens skatter fraktet til Frankrike. Gull, kunstskatter, malerier og verdifulle manuskripter fra Vatikanbiblioteket ble fraktet nordover til Paris. Fortsatt prøver Vatikanet å få tilbake noe av dette godset fra Frankrike.

Som Konstantin 1500 år tidligere, fant Napoleon etterhvert ut at katolisismen kunne være et svært nyttig politisk maktredskap, og han søkte derfor etterhvert forsoning med paven. Det var i den forbindelse Napoleon skal ha sagt at om ikke paven hadde eksistert så måtte han ha oppfunnet ham. Forsoningen mellom Napoleon og paven munnet ut i et konkordat (avtale) som anerkjente katolisismens særstilling som religionen til flertallet av franskmenn. Dette gav pavedømmet den religiøse makten tilbake i Frankrike. Napoleon skrev i denne forbindelse at "når man er i harmoni med paven, hersker man over samvittigheten til hundre millioner mennesker." Konkordatet var imidlertid noe Napoleon kom til å angre bittert på senere.

(c) R.L. Børsheim