Oppstandelsen

Jesu oppstandelse fra de døde er selve krumtappen i kristendommen slik vi kjenner den. Dersom ikke Jesus sto opp igjen fra de døde, men faktisk døde der på korset, klapper kristendommen sammen som et korthus. Uten oppstandelsen, at Jesus sto opp fra de døde, kan han ikke ha vært Guds sønn i menneskeskikkelse, da blir hans liv meningsløst i forhold til kristendommens dogmer (Paulus 1 Kor 15,17-18). En død Gud er neppe noe godt grunnlag å basere en levedyktig religion på.

Våre kilder til dette underet er igjen kun evangeliene, og vi må forholdes oss til deres beskrivelser av denne fabelaktige bedrift. Først som sist er dermed oppstandelsesunderet en trossak, et dogme som er hinsides rasjonalitet og fornuft og logisk argumentasjon. Jeg vil likevel se litt nærmere på hva som danner bakgrunnen for dette dogme, og hvordan det oppstod.

I vår virkelige verden kjenner man ikke til at mennesker noen gang har overlevd døden. Er man først død, så er man død. Hjertet har stoppet å slå, og uten tilførsel av oksygenrikt blod brytes cellene i hjernen raskt ned. Uten en fungerende hjerne, ingen sanser, ingen kroppsfunksjoner, ingen personlighet, intet liv. Så langt virkelighetens verden.

Det har opp gjennom århundrene vært lansert ulike teorier for å forklare oppstandelsesunderet. Det har blitt hevdet at Jesu oppstandelse har vært i form av subjektive eller kollektive åndelige syn. At Jesus ikke oppstod legemlig, men kun viste seg for disiplene i en slags åpenbaringer. Denne teorien ble fremsatt allerede i urkristenheten. En annen populær teori har vært skinndødteorien. At Jesus bare var skinndød, og kviknet til igjen etter tre dager. Historikeren Josefus kan fortelle om tilfeller der korsfestede har våknet til live igjen etter å blitt tatt ned fra korset. Kanskje ikke så merkelig, da det som nevnt kunne ta flere døgn før døden til slutt innhentet en korsfestet stakkar. Før døden inntraff var det vanlig at den ulykkelige segnet om bevisstløs av utmattelse og mangel på vann. Ifølge Markusevangeliet hang Jesus bare på korset i seks timer (Mark 15,25f), en poeng som tilhengerne av skinndødteorien ivrig har holdt frem. Ifølge samme evangelium fant også Pilatus det mistenkelig at Jesus allerede skulle være åndet ut, da han ble spurt om å utlevere liket (Mark 15,44). Denne skinndødteorien er vel den mest sannsynlige, dersom man absolutt ønsker å gi oppstandelsen en rasjonell forklaring.

Ifølge evangeliene går det klart frem at Jesus sto opp fra de døde i legemlig forstand. Å forklare oppstandelsen ut fra forestillingen om at det kun var Jesu sjel eller ånd som gjenoppstod, bestrides av Jesus selv i evangeliene: ”Se på mine hender og mine føtter; det er meg. Ta på meg og se! En ånd har da ikke kjøtt og ben, som dere ser at jeg har.” (Luk 24,39) Jesus har kjortel på (Mark 16,5), han spiser stekt fisk (Luk 24,42-43) og disiplene kunne ta på føttene hans og stikke fingrene sine i sårene hans (Matt 28,9; Joh 20,27) (!). Det skulle fremgå med all mulig tydelighet at det er en i høyeste grad kroppslig Jesus som viser seg for disiplene. Likevel kan denne legemlige Jesus vandre tvers gjennom låste dører og dukke opp fra ingensteds, endre utseende, og bli usynlig og fare til himmelen. Jesus gir her begrepet ”kjøtt og ben” ett helt nytt innhold.

Nå er ikke Jesus alene om denne oppstandelsesbragden. Innefor gudeverden er det snarere mer en regel enn et unntak å gjenoppstå fra døden. Alle religioner har en guddom eller helt som kan overvinne døden. Av andre guder som skal ha stått opp fra de døde kan vi nevne i fleng: Herakles, Tammuz, Adonis, Attis, Osiris, Baal (Bel-Marduk), Mithra, Zarathustra, Odin, Dionysos, Buddha m.fl. Forøvrig sto egyptiske Osiris også opp fra graven sin "på den tredje dag", guden Attis "etter tre dager" (Både "på den tredje dag", og "etter tre dager" står det i evangeliene om Jesu oppstandelse). De fleste av disse for også opp til de himmelske sfærer etterpå. Det skal forøvrig kjentfolk som Julius Cæsar (100-44 f.Kr), Pythagoras (ca 530 f.Kr.) og dikteren Homer (ca 750 f.Kr) også ha gjort. Nå kan vel knapt Cæsar, Pythagoras og Homer kalles guder, men viser at oppstandelser ikke kun har vært forbeholdt guder. Myten om den lidende døende og atter gjenoppståtte gud hørte forøvrig til de vanlige karakteristika for de fleste mysteriereligionene i oldtiden.

Evnen til å overvinne døden, å gjenoppstå etter sin død er det fremste bevis på guddommelighet. Guden gir de troende dermed et håp om at også de, gjennom guden, kan gjenoppstå. Frykten for døden er universell og har ansporet forestillinger om en ny eksistens etter døden som er en sentral bestanddel av alle religioner.

Den Tomme Graven
Men tilbake til Jesus igjen. De fire beretningene om Jesu oppstandelse i evangeliene spriker på mange sentrale punkter, og er også til dels motstridende. Ingen av evangeliene er noen øyenvitneskildringer av denne hendelsen, men refererer kun andre ukjente kilder og den muntlige tradisjon på det tidspunkt evangeliene ble nedskrevet. Siste del av Markusevangeliet hvor Jesus viser seg for disiplene og farer til himmels (Mark 16,9-20) mangler i de eldste håndskriftene. Denne delen har blitt tilføyd senere, engang i det 2. århundre e.Kr. Dette betyr at opprinnelig sluttet Markusevangeliet med vers 16,8 at graven var åpen og at det satt en ung mann (engel) i hvit kjortel der og fortalte de to kvinnene som kom for å salve liket at Jesus hadde stått opp og forsvunnet. Det er mer enn sannsynlig at de senere evangelieforfattere eller avskrivere fant det påkrevd å gjøre denne oppstandelseshistorien mer troverdig og føyde til historien om at Jesus først viste seg for disiplene før han fór til himmelen.

De to Mariaer ved graven flykter i vers 8 bort fra graven og våget ikke si et ord til disiplene om det de hadde sett, selv om engelen eksplisitt nettopp hadde bedt dem om dette. I vers 10 derimot, etter å ha sett den oppstandne selv (noe som burde være et enda større sjokk), hadde Maria Magdalena imidlertid ingen problemer med å fortelle om dette til disiplene. Videre ifølge Markus viste den oppstandne Jesus seg så for to disipler, men da ”i en annen skikkelse”. Hvordan de to stakkars disiplene da skulle skjønne at det faktisk var Jesus de hadde foran seg er uvisst... Dersom poenget med å vise seg frem var å vise at han var gjenoppstått, virker dette en tanke meningsløst. Det er vel heller ikke så underlig at de andre disiplene ikke ville tro på deres historie, dersom de hadde sett en annen skikkelse enn den Jesus de kjente. Likevel bebreider Jesus dem for dette (Mark 16,14).

Matteus gir oss i store trekk den samme historien om kvinnene ved graven, men han har frisket opp historien en smule i forhold til Markus sin versjon. Matteus kan fortelle om et kraftig jordskjelv da Herrens engel gjorde entre og at engelen både rullet vekk steinen foran graven og skremte vannet av vaktene ved graven, før han fortalte de to Mariaer at Jesus var oppstanden. Lukas kan på sin side fortelle at det ikke er bare én men to engler i ”skinnende klær” inne i graven som forteller nyheten om Jesu oppstandelse. ”Det var Maria Magdalena, Johanna og Maria, Jakobs mor, som sammen med de andre kvinnene fortalte dette til disiplene.”(Luk 24,10) forteller Lukas videre, og forteller med dette at det minst var fem kvinner ved graven og ikke bare to. Lukas vet også beskjed om hvordan Jesus viste seg for to av disiplene på vei til Emmaus.

Hvem Jesus viste seg for først er også noe uklart. I den senere tilføyde delen av Markusevangeliet og hos Johannes viste den gjenoppståtte seg først for Maria Magdalena, hos Matteus viser han seg for begge Mariaene samtidig, og hos Lukas er det de to disiplene på vei til Emmaus som først for gleden av å se den oppstandne.

Maria Magdalena er således sentral som et viktig vitne på Jesu oppstandelse. Det kan imidlertid settes spørsmålstegn ved Maria Magdalenas troverdighet som vitne i denne saken. Som kjent hadde Jesus tidligere drevet ikke mindre enn syv onde demoner ut av henne, noe som indikerer at hun kanskje ikke i utgangspunktet var helt i mental balanse. Allerede i det 2. århundre trekker filosofen Celsus dette frem i sin kristendomskritikk: ”Hvem har sett dette? Et halvveis forrykt kvinnfolk!”

I Johannesevangeliets versjon viser Jesus seg for Maria Magdalena like etter at hun ser de to englene i graven, men Maria kjenner ikke Jesus igjen med det samme. Hun tror han er gartneren!
Som forfatter av noen av de eldste skriftene i NT, kjenner Paulus forøvrig ikke til historien med den tomme graven. I første korinterbrev kapittel 15 kan han imidlertid fortelle at Jesus etter å ha vist seg for de tolv disiplene, også viste seg for mer en femhundre brødre på en gang, deretter for apostlene og tilslutt for Paulus selv. Vi må anta at den godeste Paulus har en litt slepphendt omgang med sannheten her. Det var dessuten bare elleve disipler igjen, og ikke tolv, da Judas hadde hengt seg og kunne vel knapt regnes som en disippel etter forræderiet.
Informasjonen om at det var vakter ved graven, slik Matteus forteller, kjenner ikke den eldre Markus noe til, og er noe Matteus har lagt til for egen regning.
Som et kuriositet kan det nevnes at i det apokryfe Petersevangeliet følger endog korset Jesus ut av graven og til og med svarer(!) et klart ja for ham på et spørsmål som gjaller fra himmelen om han har utført sin oppgave i dødsriket (preket for dem som sover).

De to Mariaer som kom til graven og oppdaget at den var tom, kom ifølge Markus for å salve liket etter tre dager. Tatt i betraktning klimaet i området er dette lite trolig, da liket etter tre dager ville allerede ha vært godt igang med å råtne. Legger vi Johannesevangeliets versjon til grunn skulle kvinnenes salving være unødvendig, da Jesus allerede var salvet ved begravelsen (Joh 19,40). Underlig nok er det først når de to kvinnene kommer frem til graven at det faller dem inn at de muligens kunne trenge hjelp til å fjerne den store steinen foran inngangen (Mark 16,3).
Forøvrig er det klare paralleller her til den egyptiske guden Osiris oppstandelsesberetning, hvor også to kvinner kommer til Osiris grav med balsam.

Som om ikke dette var nok, så er det også uoverensstemmelser mellom evangeliene om hvor Jesus viser seg for sine tilhengere. Ifølge Markus og Matteus viser han seg i Galilea, mens ifølge Lukas skjer tildragelsen i Jerusalem i Judea. Jesus ber ifølge Lukas uttrykkelig sine disipler holde seg i byen til de skal døpes med Den hellige Ånd (Luk 24,49; Apg 1,4 (Apostlenes gjerninger er også skrevet av bl.a. ”Lukas”. Apostlenes gjerninger bærer for øvrig preg av å trolig være skrevet av flere forfattere og er tydeligvis et resultat av et klipp og lim prosess)).

Ett av de mest sentrale spørsmål i denne sammenheng, og som filosofen Celsus allerede formulerte i det andre århundret: Hvorfor viste Jesus seg bare for mennesker som allerede trodde på ham som Guds sønn? Hvorfor viste han ikke seg for sine anklagere og sine dommere når han først skulle vise seg frem? Eller for alt folket for den saks skyld? Det ville gjort underverker for troverdigheten av historien om hans oppstandelse.
Herrens veier er i sannhet uransakelige.

I følge skriften visste Jesus han skulle dø og lot seg bevisst og med overlegg drepe. Han oppsøkte bevisst sin egen død, og per definisjon kalles dette vanligvis selvmord (se hva kirken ellers har ment om selvmord i rammen til høyre). Formålet med Jesu død på korset var at han etter sigende døde som et sonoffer for menneskenes synder. Gud hadde sørgmodig observert fra sitt høye at menneskene drev og syndet dagen lang. Når så menneskene så gjør den ultimate synd, nemlig å myrde Guds eneste sønn, så kan Gudfader plutselig tilgi menneskene. Den syndfrie og eiegode gudssønn Jesus blir henrettet for de syndige menneskenes skyld. Man kan kalle det å rette baker for smed (Øverland 1968).

Offer?
Poenget med et offer, er at man ofrer noe. Det kan knapt kalles et offer om man gir hundre kroner i kollekt, og så får pengene igjen ved utgangsdøren etterpå. Ifølge oppstandelsesdogmet døde ikke Jesus på ordentlig, han kviknet til igjen og dro til himmelen. Og himmelen skal etter sigende være et langt bedre sted enn den jordiske jammerdal han forlot. Dersom han virkelig stod opp igjen fra de døde, så er det jo intet offer å snakke om.

Hvis han tok på seg våre synder på korset, hvorfor er verden da like full av synd etter hans død?
Menneskene synder fortsatt like mye som tidligere, slik at poenget med Jesu død på korset må sies å være høyst uklar. Dersom det er slik kirken hevder at man kan få tilgivelse for sine synder bare man angrer og tror, så burde jo det holdt også for menneskene før Jesu besøk på vår planet. Utenom arvesynden, den kollektivt arvelige skyld som følge av syndefallet i Edens hage, er enhver troende kun beheftet med sine egne private synder. Frelsen er ifølge Jesus og kirken basert på den troendes personlige tro og anger. Bare man tror på Jesus, så er man frelst. Så hele vitsen med Jesu lidelse, død og oppstandelse er i det hele tatt noe diffus.

Det er forøvrig flere i Bibelen som har steget opp til himmelen slik Jesus gjorde i motsetning til det som står hos Johannes 3,13 ”Ingen andre har steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen; det er Menneskesønnen.” Ifølge samme skriften hadde både en Elia og en viss Enok gjort det samme tidligere
(2 Kong 2,11; Hebr 12,47).

Tilbake til forrige

Tilbake til hovedsiden