Protestantismen og Luther



Martin Luther
Det har opp gjennom kirkehistorien stadig dukket opp reformatorer og personer som har hatt andre tolkninger av læren en den ortodokse kirken. Disse har som regel raskt blitt forkjetret og nådeløst forfulgt av Kirken. Etterhvert som Kirken ble rikere og fetere, observerte oppriktig troende at kirken fjernet seg lenger og lenger fra sin opprinnelige lære. At teologisk teori var en ting, teologisk praksis noe helt annet. Forskjellene mellom Jesu fattigdomsideal og kirkens enorme jordiske gods, mellom de geistliges fyrstelige livsførsel og den enorme sosiale nød blant allmuen, ble etterhvert påfallende. Kirkens nådeløse og brutale framferd mot annerledes tenkende kan heller knapt kalles ”å vende det annet kinn til”.

Teologi
Mange av kirkens ”lyseste” hoder har opp gjennom århundrene kastet vekk år av sine liv for å prøve å bortforklare og omfortolke skriften til å passe med en endret virkelighet. Det er dette vi kaller teologi. Blant teologiske diskusjonstema som ”lærde” teologer har diskutert i fullt alvor kan vi nevne i fleng:
Brukte egentlig Pilatus såpe da han toet sine hender?
Hadde Jesus klær på under himmelfarten? Hvor ble de i tilfelle av, eller viste han seg kliss naken for disiplene etter oppstandelsen?
Kan Gud skape fjell uten daler?
Hvordan ble jomfru Maria befruktet? Gjennom øret, eller muligens gjennom siden?
Kan Gud gi en kvinne tilbake sin jomfrudom?
Kan Gud bjeffe som en hund?
Sitter Gud eller står han?
Har alle engler diskantstemme, eller finnes det enkelte basser blant dem?
Hvor høy er temperaturen i helvetet?
Dersom en mus drikker av dåpsvannet, er den da å anse som døpt?
Kunne Jesus ha fullbrakt sin frelsesgjerning dersom han hadde vært et gresskar?(!) (Johanson 1989).

Under pave Innocens 3, historiens mektigste pave, ble det fjerde laterankonsil holdt i 1215. Her ble et bredt spekter av lærespørsmål tatt opp, blant annet var det her det ble vedtatt at staten hadde plikt å straffe kjettere. Det var også her at doktrinen om transsubstansiasjonen ble utformet, om at brødet og vinen faktisk blir til Jesu legeme og blod under nattverden. Kjeksoblaten og vinen under den kristne nattverden er derfor ikke, som mange tror, kun et symbol på Jesu legeme og blod. Ifølge kirkens egen lære er det Jesu faktiske legeme og blod menigheten putter i munnen! Denne vemmelige kannibalske magi (A. Øverland 1968) utføres fortsatt i alle kristne kirker for dem som kan bekvemme seg.

Dødsstraff for å lese bibelen
Den økende kløften mellom den offisielle kirkens lære og dens dekadente livsførsel, har vært årsaken til de fleste krav om reformer og til oppblomstringen av ”kjetterske” kristne retninger. Det er også derfor kirken i århundrer har forbudt lekfolk å lese Bibelen på egen hånd. Både kirkemøtene i Terragona i 1234 og Toulouse i 1299 innførte regulære forbud mot dette. I Würzburg i det 16. århundre kunne bønder bli straffet med halshogging for å lese i Bibelen.
Først så sent som i 1836 tillot paven katolikker å lese Bibelen oversatt til det lokale språk, men bare dersom man fikk godkjennelse av den romerske inkvisisjonen. Begrunnelsen var gjerne at man var redd for at folk skulle ”feiltolke” den hellige skriften. At menigheten skulle oppdage misforholdet mellom f.eks. kirkens dekadente livsførsel og Jesu fattigdomslære. Gud forby! Den offisielle Bibelen eksisterte også kun på latin helt frem til reformasjonen, og dermed var det få andre enn de geistlige og lærde som skjønte noe særlig av det som stod der. Men om selve Bibelen var ansett som farlige lektyre for den ulærde pøbelen, hva da med annen lødigere litteratur? Selv i dag opprettholdes den katolske kirke sin famøse Indeks, listen over litteratur som er forbudt for gode katolikker å lese.

Bibelen ble tilgjengelig for lekfolk da Martin Luther som en av de første oversatte Det nye testamentet til tysk i 1522 og Det gamle testamentet i 1534. Raskt kom det oversettelser også på andre språk, og disse ble raskt spredt ikke minst takket være en viss gullsmed ved navn Johann Gutenberg fra Mainz og hans nye oppfinnelse, boktrykkerkunsten.

Martin Luther
Martin Luther (1482/83-1546), som virket som professor ved et forholdsvis ukjent universitet i byen Wittenberg i Tyskland, var en av mange som tvilte på den katolske kirkens teologiske praksis. Ikke minst på berettigelsen av avlatshandelen. Luther tolket Paulus dithen at frelsen lå i troen alene. Handelen ved relikvier og avlat så han som en ren svindel i Guds navn. På hans tid hadde relikvie- og avlatshandelen fått et enormt omfang. Noen var større aktører i bransjen enn andre. For eksempel hadde erkebiskopen av Mainz sin egen personlige og enormt innbringende samling med relikvier til avlatshandelen, samlingen hans talte hele 9000 hellige relikvier. Blant disse befant seg likene av utallige fromme helgener, en knokkel fra selveste patriarken Isaak, en krukke full av manna fra utvandringen fra Egypt, og til og med en kvist fra den brennende busken. I slottskirken i Wittenberg, hvor Luther selv virket, ble det i 1510 oppbevart ikke mindre enn 5500 relikvier. (se mer om rellikviehandelen her)

Luthers ideer om at man ikke trengte å kjøpe seg avlat eller betale tiende til den katolske kirke for sin himmelske frelses skyld, ble selvfølgelig raskt populære blant almuen. Hans skrifter fikk stor betydning og ideene hans spredde seg fort ved hjelp av Gutenbergs nye oppfinnelse. Snart var hele Nord Tyskland gått tapt for den katolske kirken. Dens store jordeiendommer ble inndradd og de tyske småfyrstene kunne forsyne seg grovt med kirkelig jord. Denne tilgangen på store områder med kirkelig jord var en av grunnene til at de jordhungrige tyske småfyrstene gav reformasjonen sin energiske støtte. Den tyske keiseren Karl 5. var imidlertid en from katolikk på sin hals og snart var Tyskland involvert i en blodig religionskrig. Karl hersket også over store deler av Nord-Italia, noe italienerne og paven ikke var udelt begeistret for. Selv om Karl var katolikk var han også i strid med paven.

I 1527 marsjerte keiserens soldater inn i Italia. Mange av soldatene var fanatiske protestanter, godt oppøst av den som regel hatefulle antikatolske propaganda, og uten å ha fått lønn på flere måneder. Disse ville protestantiske horder invaderte Roma den første uken i mai. De stormet inn i byen og myrdet, voldtok og herjet for fote. Soldatene prylte katolske prester helseløse og plyndret Vatikanet for gods og gull. De rablet begeistret reformatoren Luthers navn over veggmaleriene i Vatikanet, til og med på veggene i pavens private gemakker, og brukte likegodt det romslige vatikan-biblioteket som stall for sine hester. Paven selv greide å flykte til San Angeloborgen utenfor Roma, hvor han ble beleiret av illsinte tyske soldater. De brølte trusler mot ham og truet endog med å spise ham.

Konsilet i Trento
Konsilet i Trento ble kalt sammen med det hovedmål for øye å skulle stanse spredningen av reformasjonen. Som følge av reformasjonen mistet den katolske kirken mye av sin innflytelse og mange troende sjeler, særlig i Nord-Europa. Men samtidig åpnet det seg opp nye jomfruelige misjonsmarker i den nye verden som ble oppdaget på denne tiden, Amerika. Det var ikke få av de innfødte i den Nye Verden som ikke fikk kjenne den katolske misjonsiveren på kroppen.

(c) R.L. Børsheim

Tilbake til forrige

Tilbake til hovedsiden

MARTIN LUTHER OG JØDENE
Grunnleggeren av protestantismen, Martin Luther (1483-1546), var professor i Det gamle testamentet. Han var også en aktiv og kompromissløs antisemitt. I en alder av 60 år i 1543 skrev den feirede kirke-reformatoren Luther en liten bok med tittelen ”Om jødene og deres løgner” (”Von den Juden und Ihren Lügen”). I denne boken angriper han jødene, og oppfordrer her til å sette deres synagoger og skoler i brann og ta fra dem deres hjem. Han anklager dem for å være tyver og kjeltringer, djevelens sønner, skadedyr og løgnere.
”Mitt råd er, som jeg sa tidligere: Først må deres synagoger brennes ned, og alle som kan, kaste svo-vel og tjære; og det ville vært bra om også noen hadde kunne kaste inn helvetesild…
For det andre, at deres bøker – deres bønnebøker, deres Talmud, og også hele Bibelen – må bli tatt fra dem, slik at de ikke har et eneste ark tilbake, og at disse blir tatt vare på til dem som muligens kan konverteres…For det tredje må de med dødsstraff forbys å prise Gud, til å takke ham, til å be, og til å spre sin lære offentlig iblant oss og i vårt land…For det fjerde at de forbys å uttale Guds navn i vårt påhør. For vi kan ikke med god samvittighet lytte til det eller tolerere det… ” (Martin Luther ”Om jødenes og deres løgner”)
”Brenn ned deres synagoger, forby alt jeg har ramset opp tidligere, tving dem til å arbeide og vær hard mot dem, slik Moses var…Om dette ikke hjelper må vi drive dem ut som gale hunder.” (Martin Luther ”Om jødenes og deres løgner”). Boken ble aktivt brukt og trykket opp i store opplag av nazistene 400 år senere.

Luther skrev også andre intolerant og hatefulle skifter som ”Brev mot sabbateerne”, ”Mot Antinoma-nierne” og ”Mot hordene med ranende og myrdene bønder”. Det siste skriftet relaterer seg til bonde-opprøret i Tyskland i årene 1525-35. I dette skriftet oppfordrer Luther til nedslakting av de opprørske bøndene. Et opprør som førte med seg at rundt hundretusen mennesker ble drept. Opp gjennom hele senmiddelalderen hadde det vært uroligheter blant de stadig mer avgiftstyngede sydtyske bøndene. Faktisk fikk deres berettigede samfunnskritikk i begynnelsen en ny giv gjennom nettopp Luthers reformasjon. Det ble blant annet slått fast at mange av de kirkelige avgifter, blant annet avlatshandelen, manglet ett hvert religiøst grunnlag (Tiende er imidlertid omtalt i Bibelen, men at man skal bruke den på seg selv og sine, dog for Guds åsyn. Ikke at man er pliktig å gi den bort til prestene (5. Mos 14,22f).

I det uoversiktlige Sør Tyskland med alle sine smågrevskaper, rikssteder og abbedier og ikke minst stadig pågående adelfeider, økte en utarmet lavadel sine avgifter på de enda mer utarmede bøn-dene. Tilslutt fikk bøndene nok og gjorde opprør. Opprøret blir gjerne kalt ”bondekrigen”, og opprøret spredte seg fra Syd til Midt-Tyskland med brenning og herjing av borger og klostre. Opprøret hadde et visst tilsnitt av religiøse overtoner og religiøse fortolkninger som skulle rettferdiggjøre bøndenes politiske krav mot fyrste- og kirkemakten. Bøndene var organisert i det de kalte "evangeliske broderskap", og fanene deres viste bilder av den korsfestede og bar gjerne Jesu navn (Deschner 1987 s.59). Det var i denne konflikten Luther etterhvert gikk inn med full tyngde med sitt famøse opprop til de tyske fyrster om å slakte ned bøndene.

Det endte med at den kristelige adelen slaktet ned tilsammen rundt 100.000 bønder. Mange av bøndene ble drept etter at de hadde frivillig lagt ned våpnene og overgitt seg til fyrstene. Avvæpnede bønder ble blindet, hengt, levende partert, halshogd, spiddet, revet fra hverandre av hester og naturligvis brent levende.

Selv i ettertid nektet Luther å beklage at han hadde oppfordret til denne nedslaktingen. I et svar til sine kritikere skriver han i et åpent brev ”Derfor, skriver jeg nå som jeg gjorde da; Ikke la noen ha medfølelse med de sta, herdede, forblindete bønder, som nekter å lytte til fornuft; men la enhver, etter evne, slå, stikke, og slakte, som om man var blant gale hunder jaget på flukt, og ledet på villstrå av disse bønder, slik at fred og sikkerhet kan bli opprettholdt.”
Han skrev videre at ”Den nådeløse avstraffelsen av de onde blir ikke utført kun for å straffe de onde og la dem betale for deres lyster til ondskap som ligger i deres blod, men også for å beskytte de rett-ferdige og opprettholde fred og trygghet. Og hinsides all tvil, dette er verdifulle handlinger av nåde, kjærlighet og godhet…”

Så mye for Luthers protestantiske handlinger av nåde, kjærlighet og godhet.