”En lidelse som du selv vil unngå, må du ikke tilføre andre. Du vil ikke være slave, sørg derfor for at du ikke gjør noen andre til slaver” mente den hedenske filosofen Epictetus i det første århundre.
Det har tydeligvis aldri falt noen av de eldste forkjemperne for kristendommen inn at slaveriet er i strid med budet om å elske sin neste som seg selv.
Kristendommen erkjente slaveriet fra første stund. At alle mennesker er like for gud, betyr åpenbart ikke at de er hverandres sosiale likemenn i denne verden. Slaveriet er i Bibelen en straff som Noah ved Herrens hjelp ga sin sønnesønn Kanaan for hans fars Kams forseelse (sic). Noah hadde vært snydens full av for mye vin, og i rusen hadde han av en eller annen grunn kledd av seg og ravet rundt naken. Hans yngste sønn Kam var uheldig og fikk tilfeldigvis se sin fulle far virre rundt splitter naken. Noah, som følge Bibelen skal ha vært rundt 600 år gammel på denne tiden, kan ikke ha vært noe yndefullt skue. Som straff for å ha sett sin far naken ble Kams sønn(!) Kaanan forbannet og straffet med slaveriet (1 Mos 9,20-28). Hvorfor Kaanan ble straffet for at hans far hadde sett bestefaren drivende full og ravende rundt i nettoen, er igjen et eksempel på Bibelens underfulle og uransakelige visdom.

Paulus formaner endog slavene til å være lydige mot sine jordiske herrer i alle ting, og vise sine herrer respekt og tjene dem ivrig. (Ef 6,5; Kol 3,22; 1. Tim 6,1-2; Tit 2,9;) Slaven bør ikke strebe etter å bli fri ifølge de gamle kirke-fedre, selv ikke hvis han bli tilbudt sin frihet av sin herre. Kirkelærer Ambrosius omtaler slaveriet som en ren "gudegave". Martyrene var slaveeiere, det samme var kardinaler, abbeder, biskoper, paver, klostre og kirker. Til og med så sent om i det nittende århundre forsvarte biskop Bouvier krigførendes rett til å gjøre tilfangetagne fiender til slaver. I det syvende århundre truet et kirkemøte i Toledo med evig fordømmelse den biskop som frigav kirkens slaver uten å gi tilsvarende erstatning av sin egen eiendom. Om en biskop eller prest frigav en slave som tilhørte kirken, skulle han sette to andre slaver av samme verdi i den frigivnes sted. Kirken oppfordret også fattige folk å gjøre seg selv og sine etter-kommere til kirkens slaver, for å "forslave sine kropper for å befri sine sjeler" (Deschner). Den katolske kirken fremstilte altså trelldommen som en guddommelig innretning, som en skole i ydmykhet og en vei til herligheten. Ikke så rart med tanke på at den katolske kirken var Europas største trelleier. Det kan og nevnes at den katolske kirken faktisk var den siste slaveeier som frigav sine slaver i Europa.

Ikke før hadde slaveriet i Europa blitt avviklet før vi fikk negerslaveriet. Satt i scene av en høyt utviklet kristen kultur. Visst fantes det kristne som var imot negerslaveriet, men det er et faktum at den store massen av presteskapet, både det katolske og det protestantiske støttet slaveriet. Kirken var også imot bevegelsen som kjempet for avskaffelse av negerslaveriet. Abolisjonist- bevegelsen og dens tilhengere ble i kirkelige og de kristne myndigheters øyne gjerne forbundet med gudløshet og ansett for å ville bryte ned den bestående (kristne) samfunnsorden.

(c) R.L. Børsheim