I 1993 kom det ut en bok som på norsk har tittelen ”De fem evangelier” (The five gospels). Boken er resultatet til et stort teologisk forskningsarbeide som ble påbegynt i 1985 , hvor 200 ledende teologer både fra USA og fra Europa har arbeidet i seks år med å analysere evangeliene. De fleste av teologene har doktorgrad, og mange av dem mistet jobben på grunn av prosjektet. Formålet med undersøkelsen var å finne ut teologisk hvilke utsagn som Jesus egentlig kan ha sagt, og hvilke som sannsynligvis senere er tillagt ham. Resultatet av deres arbeid er at de kun regner ti – 10 - Jesusord som ”ekte”. For ytterligere noen titalls utsagn mener de at han kan ha sagt noe lignende. Blant de utsagn han ikke kan ha sagt er også misjonsbefalingen. Hvorvidt Jesus noensinne har uttalt de såkalte ”ekte” Jesusord er høyst tvilsomt. (Les hva man vet om Jesu historisitet her)

DEN GYLDNE REGEL
Den gyldne regel om at man skal oppføre seg mot andre slik en vil at andre skal oppføre seg mot en selv, trekkes gjerne frem som ett av Jesu hovedcredo. Gjerne sammen med å elske sine fiender og gjengjelde vondt med godt. Mon det.
Konfusius nevner denne leveregelen allerede i det 3. århundre f.Kr. Også i skriftene til den kinesiske vismann Lao-Tze (”Den gamle”) som var samtidig med Konfusius, finner man utsagnet ”Gjengjeld en urett med en velgjerning”. En av Konfusius etterfølgere, Mih-Tze preket at vi bør elske alle mennesker like mye. I det indiske samleverket ”Manus lover” finner vi at ”Vi bør være sint på dem som er sint på oss, men velsigne dem som forbanner oss”. I det buddhistiske verket Dhammapada står det å lese ”Må menneskene gjengjelde vrede med kjærlighet, ondt med godt, den gjerrige med raushet, løgneren med sannhet”. I en av Platons (428-347 f.Kr.) dialoger sier Sokrates at vi aldri bør gjengjelde ondt med ondt, uansett hvilken lidelse vi er påført (Platons Kriton 49 B-E). Den gyldne regel kan vi også finne i skriftene til en jødisk skriftlærd ved navn Hillel ca. 80-60 f.Kr.(Bultmann 1970) Samme tilgivelseslære finner vi både i Jødedommen og senere i Islam, side ved side om den gamle regelen med øye for øye og tann for tann. Den hedenske filosofen Celsus påpekte i det annet århundre at det ikke var noe nytt i Jesu moralske lære, eller at den var mer etisk høyverdig. Budet om å elske sine fiender var ifølge Celsus meget gammelt og da gjerne langt mer treffende uttrykt og i "mindre bondsk form" hos de tidligere forfattere (Deschner 1986:209).

Hvorvidt denne tilgivelseslære er noen særlig god leveregel, kan det imidlertid stilles spørsmål ved. Budet om å elske sine fiender og vende det annet kinn til, er en form for apatisk toleranse som i sin ytterste konsekvens er ødeleggende og selvutslettende. Toleranse og tilgivelse har sine grenser, man skal ikke tolerere enhver urett eller ondskap en selv eller andre blir utsatt for. Da legger man veien åpen for undertrykkelse og utnytting. Absolutt pasifisme er en form for apati som kanskje kan være en lønnlig tanke i teorien, men som i praksis er selvdestruktiv. Hvorvidt det i det hele tatt er menneskelig mulig å virkelig elske noen som man står i et såpass sterkt motsetningsforhold til at man bruker betegnelsen ”fiende” om vedkommende, er vel tvilsomt. Om man da ikke er sånn passelig schizofren.
Forøvrig lyder budet om å elske sine fiender nokså hult fra Jesus, da Jesus åpenbart ikke følger dette budet selv. Jesus fordømmer til stadighet sine fiender, ikke sjelden til evig pine. Han beskjemmer seg heller ikke for å kalle sine fiender "slanger og ormeyngel", (Matt 3,7; 23,33; Luk 3,7) og ber endog om at hans fiender skal hogges ned for hans øyne (Luk 19,27).

Regelen om at man skal gjøre mot andre slik man vil at andre skal gjøre mot en selv, er heller ikke uproblematisk. Folks preferanser er så ymse. Det er slettes ikke sikkert at andre har samme behov, holdninger og preferanser som en selv. Leveregelens motiv må likevel i utgangspunktet sies å være godt, men som vi har sett langt fra original for Jesus og kristendommen.

LITT OM HYRDER OG LAM
Begrepenet hyrder og saueflokker er helt vanlig i kildene, heller ikke noe originalt for ”den gode hyrde” Jesus. Allerede den sumerske herskeren Gudea av Lagash (regjerte i perioden 2186 – 67) blir i skriftene omtalt som den gode hyrde (sipa zi) som ømt røkter sine lam (undersåtter). Gudea var en populær hersker som var mer opptatt av å bygge templer enn å kommandere undersottene sine ut i ødeleggende kriger. I mytene rundt den sumerske kongen Etana (rundt 2850 f.Kr) står han omtalt som hyrden som steg opp til himmelen.
Forestillingen om kongen som hyrde og undersåttene som hans sauer er hyppig forekommende i oldtiden i dette området. De assyriske kongene fremstilles ofte på innskrifter som gudenes utvalgte hyrder som ømt vokter sin hjord. I hånden holder de en hyrdestav og en stokk, og på hodet bærer de yppersteprestens høye tiara. Mithras fødsel ble bevitnet av hyrder, og nyfødte Krishna ble også tatt imot av hyrder, og den egyptiske Horus ble kalt den gode hyrde lenge før Jesus.

For en befolkning som hadde sitt utspring i nomadiske gjetere, er begrepene hyrde og sauer nærliggende. Analogien med sauer og lam kan forøvrig virke litt underlig, da folk som regel holder sauer for å få ull og å spise dem. Sauer liker å ferdes i flokk, kan heller ikke sies å være blant klodens mest oppvakte skapninger, slik sett er analogien treffende som bilde på mange kristne menigheter. Å sende disiplene som sauer inn i en ulveflokk slik Jesus gjør (Matt 10,16; Luk 10,3) virker derimot ikke som noen særlig vennlig handling, slett ikke noe en ”god hyrde” burde gjøre.

(c) R.L. Børsheim

Tilbake til forrige

Tilbake til hovedsiden