Hva sier Arkeologien?

by Bandoli.no




Hva sier egentlig de siste årene med arkeologisk og lingvistisk forskning om tilblivelsen av det Gamle Testamentet? Når ble det skrevet og hva vet vi nå om bakgrunnen?

Kong David er en helt sentral figur i de gammeltestamentlige fortellingene om jødenes historie. Ifølge profeten Samuel begynte Kong David sin løpebane som gjetergutt, han drepte kjempen og filisteren Goliat med sin steinslynge og grunnla etter hvert et kongerike og rundt 997 f.Kr. førte han sin armé mot Jerusalem. Side opp og side ned feirer det Gamle testamentet kong David som var utvalgt av Gud og blir sett på som grunnlegger av den jødiske nasjon. I 40 år skal han ha sitte på tronen i et stort rike som strakk seg fra Eufrats bredder til Middelhavets kyst. Men, hvor er egentlig sporene av dette store strålende riket?

Ved en skråning i øst-Jerusalem ligger et utgravingsområde som kalles "Davids by". Det er noen stusselige ruiner av en ca 16 kvadratmeter stor husruin uten ildsted og uten vinduer. Ifølge 1. kongebok, 10 kapitel skal det i Davids hovedstad ha vært like mye sølv som steiner. De beskjedne utgravde restene av en husruin tyder ikke akkurat på det.

Gjennom de siste års arkeologiske undersøkelser har bronsealderens Jerusalem skrumpet inn til en liten landsby med knapt 2000 innbyggere. Egyptologen Rolf Krauss kaller den et lite "provinsreir. Ved hjelp av pollenanalyser, tolkninger av nye kileskriftkilder og studier av gamle tekster fra Egypt, begynner den virkelige historien om hebreerne historie og tre frem fra mytene. I lys av dette smuldrer Bibelens historiske troverdighet vekk, kjerneteksten i det Gamle testamentet er usann.
For eksempel: Jødenes utvandring fra Egypt fant aldri sted, og Kanaan ble aldri, slik Josva beskriver det, erobret med vold av hebreerne. De store rikene til David og Salomo er fri diktning. Disse "kongene" hersket i beste fall over kun ubetydelige deler av provinsen, i verste fall har de aldri eksistert. "Guds ord" er gjennomsyret med politisk propaganda og inneholder lite historiske fakta.

Utviklingen av monoteismen er også annerledes enn slik den hellige skrift vil at man skal tro. Selv den allmektige Gud har en gang vært liten. I begynnelsen var Jehova en naturgud, en fruktbarhetsgud som var garantist for grøden. I hele det hellige land har man ved arkeologiske undersøkelser funnet gudefigurer i leire og metall, både kvinnelige og mannlige. Jødene dyrket flerguderi (polyteisme) og hadde en fruktbarhetsreligion. I Jerusalem blomstret tempelprostitusjonen og Vårherre hadde opprinnelig en kvinnelig ledsager. Så sent som 100 f.Kr. bedrev bøndene rundt Jerusalem fortsatt med hedenske polyteistiske ritualer.
Det jødiske forbudet mot gudebilder er langt yngre enn bibelen forteller. I Ugarit, 400 kilometer fra Jerusalem fant man for en tid tilbake en liten leirefigur av en skjegget mann som forestiller "El", den vise olding og far i himmelen - en tidlig versjon av den senere Jehova. Funn viser at man hadde altere av kalkstein hvor man æret sine forfedre og at man tilba naturguder. Særlig regnguder stod høyt i kurs slik de alltid gjør i områder med lite regn. Regnguden Baal ble dyrket i flere varianter, - en av variantene var Jehova.

Det jødiske opprøret i 66-70 e.Kr. var en siste desperat motstand, i en århundrelang historie om erobringer, utnytting, okkupasjon og overherredømme fra mektige nabostater. Opprøret ble slått knallhardt ned av romerne, som inntok Jerusalem og ødela tempelet og førte dets skatter til Rom. I en atmosfære av fortvilelse og raseri har de jødiske religiøse allmaktsfantasiene hatt god grobunn, både under og etter opprøret men også i århundrene tidligere. Avmakten ga seg uttrykk i mytene hvor man kunne dikte seg opp en langt mer gloriøs nasjonal historie og rakke ned på sine fiender. I Bibelen er således Babels tårn en ruin, mens det i virkeligheten stod 91 meter høyt da det var ferdig, Jerikos murer ble revet ned av basunstøt, og det er bloddryppende historier om hvordan Gud straffer grusomt jødenes fiender, som bl.a. Farao. Historier som aldri har funnet sted i virkeligheten.

"Guds ord" er breddfull av fusk og forfalskninger. En gruppe med falsknere, som gjerne kalles Deuteronomistene, pyntet på historiene og forfalsket virkeligheten, underslo ubehaglige fakta og fabrikkerte historien om det lovede land. Det gamle testamentet bærer også preg av å være blitt nokså springende og er lite helhetlig. Selv hovedpersonen fremstår som lite helhetlig. Noen steder omtales han som Jehova, andre steder som El eller Elohim, han viser seg tidvis som en sky, tidvis som ildsøyle eller bare en stemme fra oven. I tekstene har gud en rekke navn: El Shaddai, El Elyon, Adonai, Jahve or Jehova, Jehova Nissi, Jehova-Raah, Jehovah Rapha, Jehova Shammah, Jehova Tsidkenu, Jehova Mekoddishkem, El Olam, Elohim, Qanna, Jehova Jireh, Jehova Shalom and Jehova Sabaoth.

Tekstenes alder
De eldste kjente bibelskriftene er Qumran rullene som er datert med karbondatering til tidligst 240 f.Kr. Qumran skriftene er dog ikke originaler men avskrifter av avskrifter.
Det er i hovedsak tre leire som strides om det Gamle Testamentets (GT) opphav:

Tradisjonalistene som tror at hovedteksten i GT ble til rundt 1000 f.Kr, de moderate som tipper at GT ble til rundt 600 f.Kr og minimalistene som holder GT for å være et hellenistisk verk som tidligst kan ha blitt til etter 330 f.Kr. Altså etter at Sokrates og Platons skrifter var kjent. Minimalistene har en del gode poenger her. Det er for eksempel ellers snodig at man skulle finne både elementer av historiografi, etikk og statsvitenskap så lenge før Platon og Sokrates først beskriver begrepene. Det er også snodig at man i antikken ikke skulle ta notis av disse tidlige geniene i Juda som foregrep Platon og Sokrates ideer flere hundre år tidligere. Sannsynligheten er derfor stor at GT er blitt til langt senere enn det gir seg ut for. Historikeren Herodot kjenner heller ikke til noen av de jødiske storverkene som Bibelen beskriver. De åndelige prestasjonene står heller ikke i forhold det teknologiske nivå som det lille landområde kunne oppvise på den tiden. Det kan man blant annet se på vanningsanlegg som ble igangsatt rundt 720 f.Kr. for å lede vann inn i byen i underjordiske kanaler. Kanalen er full av blindkanaler da man gang på gang hugget seg videre i feile retninger. Kanalbyggeriet omtales like fullt i Bibelen som et glansnummer av et vanningsverk og som storveies byggekunst.

Ifølge Bibelens kronologi levde stamfaren Abraham rundt 1800 f.Kr. og rundt 1250 f.Kr. skal Israelittene ha utvandret fra Egypt. Et problem her er at Abraham i 1. Mosebok stadig rir rundt på kamel, selv om dette dyret først kom i bruk som lastedyr rundt 1000 f.Kr i dette området. Og hvordan kunne jødene i 1. Mosebok kap. 42 betale såkornet sitt med mynter når de eldste myntene man kjenner kommer fra Lilleasia tidligst i det 7. århundrede f.Kr.?

Fortellingen i Josva om hvordan jødene og deres rasende Gud utryddet urbefolkningen og deres flerguderi og bosatte seg i Kanaans land er naturligvis også rent oppspinn. Arkeologien har vist at området ble befolket fredelig og over lang tid. Rundt 1000 f.Kr. bodde det rundt 50.000 mennesker i de nordre deler av Kanaan (i fjellområdene opp til Genesaret). I de sydlige områder (mellom Jerusalem og Hebron) var det ugjestmildt, lite vann og følgelig var dette området svært tynt befolket. Det var stadige trefninger mellom hebreerne og de andre lokale stammene i området, mens den virkelige hersker i området var Farao som utnyttet kopperminene her. Farao anla en kjede av befestninger her så det er nokså vanskelig å tenke seg at Moses kunne starte noe felttog i dette sterkt befestede området.
Farao krevde tributt fra borgerne, og de som ville unnslippe tvangsarbeid flyktet til fjellene. Flere eksperter mener at utgangspunktet for navnet hebreere kommer fra disse lovløse som bodde i fjellene og som ble kalt hapiru (vagabond).

Den godeste Moses er også en ren mytisk figur som aldri har levd. Hvorvidt Salomo, Davids sønn, har levd er også høyst tvilsomt, skriftene i Bibelen som er tilskrevet ham er uansett skrevet langt senere. Når det gjelder kong David ble det i 1993 funnet en stele med en innskrift som med svært mye velvilje kan tolkes som "Davids hus" i en bosettingshaug kalt "Tell Dan", noe som velvillig er tolket som en mulighet for at det har levd en fyr som het "David". OM han tilfeldigvis var selveste kongen slik mange religøst anlagte liker å tolke innskriften, har det i tilfelle kun vært som en småhøvding i en ørliten bystat. Trolig betyr innskriften noe helt annet. Innskriften består av seks konsonanter, og hvilke vokaler man setter imellom gir stor variasjoner i betydningen.

Ifølge Bibelen oppstod det i dette nakne og karrige området skinnende monarkier. Der hvor det i virkeligheten kun fantes noen få skjeggete gjetere som støvet rundt i ødemarken, lå Davids og hans sønns Salomos herlige kongeriker ifølge skriften. Kongeriker rikere enn noen andre på jorden forteller skriften. Imidlertid har alle forsøk på å finne rester av disse herlige kongeriker arkeologisk vært fånyttes. Verken ruiner, inskripsjoner, gjenstander eller omtaler i andre kilder er funnet. Heller ikke det storartede tempel som Salomo lot oppføre av stein og som han skal ha dekket med gull, finnes det snurten av spor etter. I Davids Jerusalem var det like mye sølv som steiner (1 Kong 10,27). Arkeologien har imidlertid vist, som nevnt ovenfor, at Jerusalem kun var en liten landsby på denne tiden.

For de fem mosebøkene i Bibelen (som også utgjør den jødiske Thora) er minst fire ulike forfattere involvert. Mosebøkene inneholder dog ikke bare diktning og fantasi, men er også krydret med navn på reelle steder og personer. Forfatterne har åpenbart brukt eldre kilder og flettet inn kongerekker, stedsnavn og historiske fakta for å gjøre det hele mer troverdig.

Urstaten Israel ble trolig dannet rundt 884 f.Kr. i de nordre deler av Palestina. Staten hadde knapt 100.000 innbyggere. Som nabo i syd dannet Juda seg med Jerusalem som utgangpunkt, og hadde ca 10.000 mennesker i faste bosettinger. Men disse småstatene besto ikke lenge da det Assyriske riket vokste seg mektig i det 9. og 8. århundre f.Kr, og la under seg enorme landområder i Midt-Østen. Dvergstaten Israel ble rask innlemmet i det Assyriske riket som provinsen Samaraia, mens fattighuset Juda i sør ble skånt i første omgang. Erobringen var nådeløs og store folkegrupper ble deportert. Blant disse ble rundt 13.500 jøder tvangsdeportert fra sine hjem. Den assyriske erobringen førte til en stor tilstrømming av mennesker til Juda, og Jerusalem vokste fra 2000 til 15.000 innbyggere.
Det var på dette pressede tidspunkt enkelte tror at ideen om en gud, monoteisme først oppstod. I klemme mellom først supermakten Egypt og siden det mektige Assyriske, Babylonske og Romerske riket, uten mulighet til å yte militær motstand tydde man til metafysikken. Det er kanskje særlig kong Josia (639 - 609 f.Kr) som skal tilskrives dette, han hylles i Bibelen som en mann som vil utradere fremmede guder og utfri Israels folk gjennom en streng oppfyllelse av religiøse bud og forskrifter. Fluksens skal kongen ha bedt sine prester om å finne en religiøs "beskytter" og begynne å skrive det "nasjonale epos" om det lovede land. Fra å være en liten stammegud som også ble æret som bygud for Jerusalem, ble dermed Jehova forfremmet en universell makt. Religiøse ideer fra den assyriske seiersmakten fikk også innflytelse på utviklingen av den jødiske gud.

Gjennom kompromissløs monoteisme, strenge bud med harde straffer og forbud mot å ofre andre steder enn i tempelet i Jerusalem, strebet prestene i Jerusalem mot et totalt trosmonopol. Det går tydelig frem av tekstene i GT at man fra de Judeiske jødenes side også prøver å sverte naboene i nord (Israel) for å underbygge sin egen rolle som forvalter den eneste rette lære.

I 587 f.Kr inntok den babylonske herskeren Nebukadnesar II Jerusalem på sin vei mot Egypt. Trolig rundt noen tusen av den jødiske elite ble deportert til metropolen Babylon. Og i den jødiske kolonien ved foten av det enorme tårnet Etemananki (Babels tårn) på 91 meter, romantiserte og videreutviklet hebreerne drømmen om "det lovede land". Her fikk også deres gudsforestilling innslag av nye ideer fra blant annet Persia, hvor Zoroastrismen rundt profeten Zarathustra, fikk stor innflytelse på jødedommen (og også senere Jesusmyten). Zoroastrismen fokuserte på kampen mellom det gode og det onde, og var klart monoteistisk med en eneste gud, Ahura Mazda. Dens endetidslære ble også adoptert av jødedommen, og gikk derfra videre til kristendommen senere, hvor den evige frelse eller den evige fortapelse er et sentralt motiv. Etter monoteismen hadde fått fotfeste gjorde de jødiske bibelforfatterne en stor innsats i å sensurere bort de fleste spor etter den gamle polyteismen i skriften.

Også Makkabeerne skrev om deler av tekstene i GT tror forskerne. Makkabeerne var en gruppe yppersteprester og konger rundt år 140 f.Kr. som kjempet for Jerusalems uavhengighet. Historiene rund det fiktive landnåmet i Kanaan hvor tusenvis utryddes av Guds hånd og for jødiske sverd, passer godt inn i tiden rundt Makkabeerne hvor det foregikk harde kamper om territorier.
De nyere forskningsresultater og nøkterne analyser og debatter om Thoraens (Mosebøkene) alder og tilblivelse er ikke noe tema i dagens Israel.
Der blomstrer den sentimentale fanatismen.

Grunnlaget og bakteppet for den jødiske og kristne religionen, er altså et skrift breddfullt av ønsketekning, myter, politisk propaganda og fromme løgner, skrevet i løpet av de siste århundrer før vår tidsregning.


Search
Quote
“No written Roman, Greek or Jewish sources from this time know of any historical Jesus or Christ.” .