Kirken og Krig

by Bandoli.no

”Overalt, hvor der har vært ført krig, hvor der har vært herjet og brent og utøst blod, har kirken vært med.” (A. Øverland)

Historien om kristendommen er i sine mest fremtredende trekk en historie om krig, en eneste lang krig mot ytre og mot indre fiender. Kriger ført på vegne av eller under direkte kommando av kirken, borgerkriger, angrepskriger og kriger ført mot annerledes tenkende. Utradering av hele folkeslag som eksempelvis vandalene og goterne, indianere i sentral og Syd-Amerika, og den nådeløse nedslakting av slaverne i øst, massemord av jøder og muslimer osv. I kirkens og dens krønikeskriveres øyne var disse folkene kun forbrytere fanget i hedendommens mørke, og som man ikke skydde noen middel eller grusomheter for å omvende. Dem som ikke lot seg omvende tok man livet av. Var man ikke kristen var ens liv ikke mye verdt. Det er ikke mange av verdens folkeslag som ikke har fått kjenne den kristne misjonsiveren på kroppen. Den gjengse holdning blant kirken har vært at folk som ikke var kristne, heller ikke kunne betraktes som mennesker.

For de første kristne var krigstjeneste utenkelig, selv ikke drap i nødverge ble godtatt. Under den jødiske oppstanden mot romerne i årene 66 - 70 flyktet hele urmenigheten i Jerusalem av gårde til Pella i Perea for å unngå å måtte sloss. Under den jødiske Bar Kochba - oppstanden i årene 131 - 136 e.Kr nektet også de kristne jødene å kjempe, noe som førte til grusomme forfølgelser mot dem fra Bar Kochbas side (Deschner 1972). Denne pasifistiske holdningen skulle snart endre seg da kristendommen fikk makt og ble statsreligion på begynnelsen av trehundretallet.

Kristendommen ble nå politisk og nasjonalt (patriotisk) orientert. Allerede på et kirkemøte i 314 fordømte man soldater som overga sine faner av religiøse grunner. De kristne soldater som la ned sine våpen ble ekskommunisert fra kirken. Augustin prøvde å bevise at krigen var godt forenlig med Jesu lære. Jesu ord om at den som lever ved sverdet også skal dø ved sverdet, gjaldt ifølge Augustin bare de som utgjøt andres blod uten at øvrigheten hadde gitt befaling eller godkjennelse av det. En krig som er godkjent av øvrigheten var derimot rettferdig og ble ført for å hevne en urett eller kverke en annen stats utålelige overmot. Augustin mente at dette også gjeldt for angrepskriger. Pave Gregor 7. sitt yndlingsuttrykk var: "Forbannet være den som holder sitt sverd tilbake for blod!" Pave Julius 2. sitt valgspråk var: "Når Sankt Peters nøkkel ikke hjelper, så la hans sverd hjelpe meg!"(Deschner)

Det var likevel ikke alltid med ren samvittighet at den kristne kirken proklamerte krigens berettigelse. Det ene kirkemøte etter det andre forbød prester å delta i krig. Botsøvelser ble foreskrevet for de som hadde utgytt blod på slagfeltet, og ikke sjelden opptrådte pavene som fredsmeklere. Men dersom kirken fordømte en krig, var det som regel fordi den stred mot kirkens egne politiske eller økonomiske interesser. Om kirken ikke gjorde noe særlig for å forhindre kriger som ikke berørte kirken selv eller kirkens interesser direkte, gjorde kirken desto mer for å starte kriger mot dem som var gjenstand for kirkens hat. Den ortodokse kristne lære har innebåret at ett hvert avvik fra den sanne tro er en rettmessig anledning til å starte krig, noe som med riddervesenets hjelp forvandlet kirken til en veritabel militærstat. Krigen ble betraktet som en gudsdom og seieren som et tegn på Guds begunstigelse. En forestilling som har sterkt støtte i Bibelen. Ved 900 -1000 tallet er rikskirken fullt og helt militarisert, med egen hær, egen marine og egne våpensmier. Kirkens kamp-potensial er innimellom dobbelt så stor som de verdslige herrers. Kardinaler og biskoper kommanderte hele armeer i øst og vest, nord og syd, og blodige feider ble ustanselig ført innad i bispedømmene.
Kirkefader Theodoret sa det slik: ”De historiske kjensgjerninger lærer oss at krigen er nyttigere for oss en freden.”

I middelalderen organiserte kirken sine egne tungt bevæpnede religiøse felttog - korstogene. De første ble satt igang av pave Urban II. på slutten av tusentallet. Det aller første korstoget pågikk mellom 1096 og 1099, og en enorm hær ble mobilisert fra store deler av Vest-Europa. Denne enorme hæren marsjerte østover for å "redde" Jerusalem fra muslimene. Fredag 15. juli 1099 gikk hæren til voldsomt angrep på Jerusalem. Resultatet var en ren nedslakting, og ifølge krønikeskriverne massakrerte de hellige soldatene nesten 70.000 muslimer. "Gjennom Guds vidunderlige og rettferdige dom vasset korsfarerene i blod til knærne, ja endog helt opp til hestenes saler", kan den fromme Raimund fra Agiles begeistret meddele. Han forteller videre at etter nedslaktingen gråt kristi bolde soldater av glede og gikk til kirken over Frelserens hellige grav for å be. De som kjempet i korstogene fikk selvfølgelig automatisk tilgivelse for sine synder, og de som falt i disse hellige kriger ble naturligvis automatisk martyrer. Billetten til evig frelse var sikret.

Korstogene var egentlig rene romersk katolske kriger organisert av paven, og det het fra den kanten at ”selv når det var kun foreldreløse, små barn, enker og forfulgte som man kjempet mot, ville man til slutt vinne en seier over djevlemenneskene.” For eksempel var det kristelige motto for det Vendiske korstog i 1147: "Den som ikke lar seg døpe, skal dø". Det var intet å si på misjonsiveren.

Korstog var imidlertid ikke noe katolikkene kun hygget seg med i middelalderen, også i moderne tid ser enkelte geistlige det betimelig å erklære slike. Vietnamkrigen ble faktisk erklært som et korstog av amerikanske biskoper. De samme biskoper krevde attpåtil ved det andre Vatikanum at man burde bruke atombomben(!) mot Vietnam for å forsvare katolisismen der (Deschner 1986).
Litt av en nestekjærlighet!

Kristendommen ble ytterligere nasjonalisert gjennom protestantismen. Kristendommen ble nå gjort til dagarbeider i det politiske samfunnet, i statens tjeneste. Religionen var i utgangspunktet strengt etnisk og eksklusiv, utelukkende for den hebraiske Jahves utvalgte folk, jødene. Jesus, og særlig Paulus, myket opp dette punktet, og byttet ut den etniske eksklusiviteten med den religiøse. Det var det samme om man var jøde eller greker, så lenge man var medborger i Jesu rike(Gal 3,28; Joh 17,21; Rom 10,12; 1 Kor 12,13; Kol 3,11).
Den tidlige kristendommen hadde stilt seg likegyldig til nasjonale skiller. Fra å være en ren jødisk sekt i utgangspunktet som også hovedsakelig misjonerte blant andre jøder, begynte kristendommen i de første århundrene å ekspandere utover det engere jødiske samfunn, til hedningene. Det er som nevnt i stor grad Paulus som skal ha æren for dette, og mye av grunnlaget for kristendommens etterhvert mer politiske stilling og nasjonalisering ligger hos ham. Han oppfordrer til lydighet mot øvrigheten, for den er innsatt av Gud( Rom 13,1-5; Titus 3,1; 1 Tim 6,1; Hebr 13,17;). En forestilling som selvfølgelig er en naturlig konsekvens av religionens hierarkiske system hvor Gud er den høyeste øvrighet. Å preke noe annet ville være å undergrave Guds opphøyde posisjon og autoritet. Enhver leder er avhengig av autoritet over sine undersåtter. Det å tolke Jesus som en slags tidlig liberal hippie, eller en skjegget revolusjonær forkjemper for sosiale reformer, og hans budskap som et utslag av sosial samvittighet, hvor alle mennesker er like og har samme verdi, er ikke riktig. Riktignok preker Jesus at alle er like for Gud i det hinsidige, men i det jordiske liv er det klar forskjell på kong Salomo og Jørgen hattemaker.
Det finnes ingen oppfordring til opprør mot den bestående orden hos Jesus, eller tegn på forståelse for at f.eks slavehold er en krenkelse av menneskeverdet(Matt 6,24; 18,21ff; 20,26-27; 21,33f; 22,1f; 24,45-51; Luk 16,13; mm) (se forøvrig om Kirken og Slaverie). Snarere oppfordrer Jesus undertrykte til å vende det annet kinn til, til å betale skatt til øvrigheten(Matt 17,24-27; 22,15.22;), å elske ham (som jødenes konge) mer enn sin mor, far, sønn eller datter(Matt 17,24-27; 22,15.22;). Han er primært sendt til de bortkomne sauene i Israels flokk (Matt 15,24), og omtaler andre folkeslag leilighetsvis som mindreverdige (hunder) som for eksempel i fortellingen om den kanaaneiske kvinnen (Matt 10,5-6; 15,24-26;). Jesus fordømmer også hedninger og tollere som mindreverdige, da de ikke tror på ham som den sanne Messias (Matt 18,17; 21,31;).

Jesu ord om at den som er liten i det jordiske liv skal bli stor i det hinsidige(Matt 20,26-28; 23,11-12;), er en fattig trøst for samfunnets laveste.
Nå kan dette virke som en kanskje litt urettferdig fremstilling av Jesu budskap, som naturligvis også inneholder prisverdige holdninger og dyder som å gi penger til de fattige, og oppfordring til ydmyk og vennlig livsførsel overfor andre. Men det er lett å oppfordre andre til å gi bort sine jordiske eiendeler når en selv ikke har noen, og preke om syndsforlatelse og frelse når man selv er syndfri. Å true med evig helvetespine for å tvinge folk til blind tro og lydighet for å oppnå salighet, kan neppe kalles et overstrømmende positivt budskap.

Kirkefaderen Tertullian sier at en kristen heller skal lide som Daniel i løvehulen enn å synde mot sin religion, og ingenting er mer fremmed for ham enn statens anliggender. Denne holdningen til staten forandret seg også da kristendommen ble statsreligion, men det var først med protestantismen at stat og kirke ble så tett knyttet til hverandre. De nye religionsformene erkjente også uttrykkelig statens rett til å føre krig, og i den Augburgske og andre bekjennelser fordømmes anababtistene (”gjendøpere”, kristen sekt i det sekstende århundre), fordi de anså krig å være utillatelig for en kristen. I begynnelsen holdt man på at krigen måtte være rettferdig for at en kristen skulle kunne delta, men dette forholdet mistet man snart av syne. Derfor forsvant etterhvert også ordet ”justa” (rettferdig) som sto foran ordet ”bella” (krig) helt og holdent i den 37. artikkelen i den engelske bekjennelsesformel.

Kristne sekter som mente krig ikke var forenlig med Det nye testamentet var anababtistene, lollardene, kvekerne. Den urkristne jødiske sekten Esséerne fordømte kategorisk krigen, og medlemmene fikk ikke engang lov til å lage noen form for krigsredskap. Senere skulle den etablerte kristne kirken i krigstider endog stille sine kirkeklokker til disposisjon for produksjon av kanonkuler. Pave Pius 12. (eg. Eugenio Pacelli) (1876-1958) tillot endatil ABC-krig (atom-, bakteriell- og kjemisk krigføring) mot det han kalte ”samvittighetsløse forbrytere”. (Deschner)

Protestene mot krigen har for en stor del kommet fra et helt annet hold som endog i stor grad var direkte fiendtlige til de vesentligste dogmene i den kristne teologien – de franske opplysningsfilosofene.

Helt frem til i dag har kriger i all overveiende grad hatt religionskonflikter som en helt sentral del av årsaks-sammenhengen.


Search
Links
Quote
Men will never be free until the last king is strangled with the entrails of the last priest.

Denis Diderot