De Abrahamittiske Dødskultene

by Bandoli.no

De tre abrahamittiske religionene er i sin kjerne dødskulter. Slavereligioner som krever total underkastelse, der enkeltindividene er null verdt og eksisterer på nåde kun for å forherlige og dyrke Herren. For selv de minste avvik fra den smale sti er straffen som regel død og pine. Disse religionene dyrker døden.

Det eneste jordiske livet man har kan ofres mot fagre løfter om en bedre tilværelse etter døden. Døden er målet og belønningen. Desto verre man har det i livet og desto mer man forsaker, desto større vil belønningen i det hinsidige være. Det å prøve å forbedre sine jordiske kår for seg og andre er å motarbeide Guds storslagne plan. Man skal holde ut sykdom og lidelse og kjenne sin plass, for det er Guds plan. Kjernen i disse religionene er at livet skal først leves etter døden! Religionene straffer selvstendig tenkning og fornuft, og belønner underkastelse og uvitenhet.

Disse religionene utnytter menneskers frykt for døden, og det har vist seg å være en svært effektiv rekrutteringstaktikk for over to millennia. Kombinert med fagre løfter om evig liv i det hinsidige har kirke og presteskap fått millioner av mennesker til å forsake sitt eneste virkelige liv og heller lengte mot ett nytt bedre ”liv” etter døden.

Den abrahamittiske hovedgud, om vi nå kaller ham Jehova, Jahve, Elohim eller Allah er en primitiv bronsealdergud som i all hovedsak er opptatt av død, av straff, tukt, soning, hevn, offer, blod og synd. Han er allvitende og allmektig og skaper menneskene, og utsetter dem for en fristelse som han som allvitende må vite de vil falle for, og likevel straffer ham dem for dette.
Guddommen som er nidkjær og allmektig, kan ikke tilgi uten at blod utgytes og straff utdeles. Når gudens feilbarlige skapninger skuffer ham ved å synde, dvs ikke følge hans påbud, drukner han hele menneskeheten, spedbarn, unge, gamle og alle sakesløse landdyr, alle - utenom 600(!) år gamle Noa og hans familie. Når dette heller ikke får bukt med synden og menneskene fortsatt er fulle av synd, lar han seg selv bli født gjennom en jordisk jomfru, slik at hans syndfrie sønn (som jo er han selv) kan tortureres og henrettes på menneskehetens vegne. Hva slags sinnsykt sadistisk vrøvl er dette her?

Martyrer
Martyriet er sentralt, ideen om å ofre sitt jordiske liv for troen. Riktignok har ikke alltid dette vært frivillig, men ideen om å ofre seg er jo helt sentral i disse religionene, og ansett som stor stas. Såpass stor stas at svært mange av martyr og helgenhistoriene er fabrikkerte og har aldri skjedd. Å bli martyr har innen kirken vært ansett som det nobleste en troende kan gjøre, og martyrer har som regel blitt opphøyd til helgener og fromme eksempler til etterfølgelse senere.

Kirkene er fulle av groteske fremstillinger av døde og torturerte martyrer som feires og dyrkes. Selve symbolet på kristendommen er da også den henrettede og plagede Jesus på korset. Martyriet er heldigvis ikke fullt så populært innenfor kristenheten lenger, men innen Islam er det fortsatt en sentral del. Problemet med dagens islamske martyrene er at de helst vil ta med seg så mange andre som mulig i døden. Det er jo også påfallende at det sjelden er religionenes ledere som velger dette velsignede martyriet for seg selv. Hadde de gjort det i større grad opp gjennom historien, hadde vi trolig vært ute av den religiøse fordummende hengemyren for lenge siden.

Barneofring
Kravet om blod, straff og offer er som sagt et gjennomgående hovedtema i Bibelen. Ofring av mennesker og dyr var åpenbart vanlig i det primitive stammesamfunnet hvor religionen oppstod, og selv barn kunne straffes med døden eller ofres for å behage Herren.

Barneofringer var ikke ukjent for israelittene, og dette ble bedrevet i lengre tid (Edwien 1958:27). Spor etter disse barneofringer finner vi blant annet i historien om Abrahams ofring av sin sønn Isak (1 Mos 22,1), og historien om Jeftas datter (Dom 11,1 ff), men også i moselovene hvor barneofringer er stilt på linje med dyreofringer (2 Mos 13,1; 2 Mos 22,29-30; Mika 6,7; Esk 20,25f). Alle førstefødte både av folk og fe skulle ofres til Herren. Etterhvert ble det imidlertid vanlig å ”løse ut” førstefødte barn med dyre- eller pengeoffer istedenfor (2 mos 13,13; 4 Mos 18,15).

Barneofring har trolig vært utbredt til så sent som det 6. århundre før vår tidsregning. (Edwien 1958:27). Men offermotivet er ikke begrenset til det gamle Testamentet, hele fortellingen om Jesus er en fortelling om hvordan Guddommen tar på seg rollen som offerlam (syndebukk) og ofrer seg for menneskenes synder. Selv om logikken er sviktende her, i og med at det ikke er noe reelt offer siden Jesus kvikner til igjen etter tre dager.

Herrens vesen
Den abrahamittiske hovedgud er en stormannsgal, narsissistisk straffende og fryktelig gud, og brudd på hans regler og bud straffes som regel med døden. I det gamle testamentet så er det i det hele tatt synd, offer, soning, drap og hevn som går igjen i de passasjene hvor Gud entrer scenen. ”Det er forferdelig å falle i hendene på den levende Gud!” (Hebr 10,31). Likevel står de troende med glatt ansikt og hevder deres religion er uovertruffen som moralsk og etisk rettesnor. Som regel skyldes dette en naiv og grunnleggende mangel på bibelkunnskap, og religiøs indoktrinering fra barnsben av.

Bibelens tekster er et sammensurium av eldre myter, makt- og drapsfantasier, løgn og vrøvl. Skriftene er redigert og kopiert gjennom århundrer av anonyme forfattere som har endret, lagt til og trukket fra etter eget forgodtbefinnende. De er blitt til i et overtroisk mannsdominert stammesamfunn, dominert og prisgitt mektige nabostater og preget av blodige indre og ytre stammekonflikter. Blodhevn var den vanlige måten å ordne opp i tvister på mellom stammer. Det sier seg selv at dette primitive bronsealdersamfunnets modeller for verdensforståelse, konfliktløsing og rettsoppfatning, ikke har mye å lære oss i dag.

Kristne grunnverdier?
Det snakkes om de ”Kristne grunnverdier” og med det menes nestekjærlighet, toleranse, tilgivelse og alt som er godt. Det er slett ikke de verdiene religionens øverste Guddom forvalter. Det er absolutt ingen kjærlighet å hente her. Gud har kun toleranse for de som følger hans påbud, hvis ikke fortjenes som regel kun døden. En slik betingelsesbasert pervertert ”kjærlighet” er ikke mye verdt. En Gud som også kan begå folkemord, og myrde hele menneskeheten i en syndflod, er et sadistisk monster. Å tilbe et slikt monster slik de troende gjør, er skammelig, umoralsk og uverdig.

For å sno seg ut av dette fant man opp teologi og apologetikk, en måte å omfortolke og redefinere de ubehagelige sidene ved Guds ord og gjerninger, de som strider mot vårt iboende etiske og moralske kompass. Apologetene driver mental- og semantisk akrobatikk for å fortolke bort alt det ubehagelige, amoralske og perverse i skriftene. Alt er åpenbart bedre enn å bare gi opp den velsignede gudstroen. De ubehagelige fortellingene skal idag kun ansees som symbolske allegorier med en dypere og gjerne skjult moral. En moral hvis godhet er så guddommelig snedig at den ikke er til å få øye på. Billedlige eller ei, fortellinger om Guds stadige krav om drap og blod, vitner ikke om noen utpreget god eller høyverdig moral uansett hvordan man vrir og vender på det.

Islam
Innen Islam videreførte den selvutnevnte profeten Mohammed den abrahamittiske dødskultens intolerante verdisyn, slik han hadde hentet den fra den eldre Judeokristne religionen han baserte sin egen religion på. Muhammed selv var en krigerhøvding i et stammesamfunn, og det er jo ikke spesielt overraskende at han videreførte samme intolerante ideologi. En totalitær misantropisk underkastelses-ideologi som med trussel om død og pine maner til å blindt tro og følge Guds spesielt utvalgte (som regel selvutnevnte) representant på jord. Islam betyr da også underkastelse.

I det gamle testamentet var konsekvensene av å ikke følge Guds bud nokså direkte, man ble straffet der og da, som regel med dødsstraff. Gud griper også til stadighet selv inn i historien med både solo- og massedrap. Enten det nå er jødenes fiender på slagmarken, alle Egyptiske småbarn som må drepes for å straffe Farao, eller hele menneskeheten og alle landdyr som må druknes med en storflom. Med det nye testamentet kommer truslene om dødsstraff i form av evig tortur først etter døden. Gud griper åpenbart ikke lenger direkte inn i historien slik som i de gode gamle dagene noen århundrer tidligere. Han er enten trukket seg tilbake eller er kanskje ikke fullt så allmektig som tidligere?

Ny pakt?
Fra kristent hold hører man gjerne at man ved Jesus har fått en ny pakt, de gamle lovene fra Det gamle testamentet gjelder liksom ikke lenger. Nå er det Jesu budskap om nestekjærlighet og tilgivelse som gjelder. Dette til tross for at Jesus selv er tillagt ordene ”Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.” (Matt 5,17).

Da kan også være på sin plass å minne om at Jesus faktisk er Bibelens sentrale helvetesprofet. Det er Jesus som truer med et brennende helvete i tide og utide. Det er ikke mye nestekjærlighet og tilgivelse å spore i det å sende mennesker til et evig brennende helvete for å ikke tro. For, som det er med Guds ”kjærlighet” så er det også med Jesu ”kjærlighet og tilgivelse”, den har klare betingelser. Den krever blind tro. Det holder ikke å være et godt menneske med plettfri moralsk framferd, du må blindt akseptere eksistensen av et hevngjerrig himmelsk vesen som sender alle vantro til evig tortur i et brennende dødsrike. Dette er slett ikke ”kjærlighet”, det er sadistisk perversjon.

Jesus er også tillagt ord som å vende det andre kinn til og elske sin neste (dvs andre jøder og senere andre kristne trosfeller i menigheten) som seg selv, og gjøre gode gjerninger og vise tilgivelse etc. Problemet er at man på dommens dag ikke blir dømt for sine gjerninger men for sin tro. Hva slags moral er dette? Det hjelper ikke å ha vært et moralsk dydsmønster hele livet, om man ikke tror på profeten, skal man brenne i all evighet.

Fri vilje
Det andre apologetiske kronargumentet fra de troende er at Gud har gitt menneskene fri vilje, derfor er det menneskenes egen feil om de går i fortapelsen. Gud toer sine hender. På samme måte som Jesu liksomdød på korset ikke er noe reelt offer, er logikken i argumentet om den gudegitte frie viljen, heller ikke helt gjennomtenkt. Skal man ta religionen på ramme alvor, og legge til grunn at Gud er allmektig og allvitende, så har ikke menneskene fått noen reell fri vilje. Gud har gitt menneskene valget mellom to alternativer, - frelse eller fortapelse. For å ikke havne i fortapelsen må man velge frelsen, som igjen forutsetter at man godtar hen hel rekke absurde påstander som strider mot både ens intellekt og verdensforståelse. Blind tro på noe som strider mot ens fornuft og intellekt, er ikke mulig. Det å velge å tro mot bedre vitende kalles å hykle, og er ikke oppriktig overbevist tro. Med mindre det er rom i himmelen for hyklere, er det ikke snakk noe ”fritt valg”.

Intoleranse
Intoleransen vi finner i de abrahamittiske religionene er helt spesifikk for monoteismen. Gud tåler ikke konkurranse, og den som ikke er med oss er mot oss og evig fordømt. (Matt. 12,30; Luk 11,23, Mark 9,40). Denne fanatiske intoleransen er kanskje det mest forkastelige i disse religionene. Historien har vist oss utallige eksempler på hvordan den monoteistiske religionens intoleranse har medført helt unødvendig død og lidelse for hundretusener. Det finnes ingen gråsoner eller middelvei, det er øye for øye og tann for tann. Vi har sett når disse intolerante dødskultene får politisk makt, ligger det igjen et bredt blodspor med død og lidelse. I de delene av verden hvor Islam har verdslig makt i dag, oppfører den segpå samme måte og i samme stupide intolerante blodtåke som den kristne kirken gjorde i middelalderen. For den minste religiøse ”krenkelse” ropes det på blod og hevn.

Avkristning
Den kristne kirken og kristne religionen er i stor grad sekularisert i vesten. Ikke av egen vilje, men fordi den har blitt tvunget i kne av både vitenskapelige fremskritt og utvikling av et humanistisk menneskesyn. Opplysningstiden med fremveksten av et vitenskap og et sekularisert humanistisk menneskesyn basert på likhet og frihet, som fikk sitt uttrykk i menneskerettighetene, har fått religionens menneskesyn til å fremstå som horribelt primitivt, intolerant og pinlig.

Siden den gang har kirken med stor hell prøvd å omdefinere fortolkningen av religionens innhold. Dette har de kunne gjort fordi kjennskapen til Bibelens faktiske innhold har vært rimelig lav blant de troende. Guds nidkjære intoleranse er blitt til Gud grenseløse kjærlighet, Jesu stadige trusler om helvetesild, krav om betingelsesløs tro, "dem og oss" stammetenkning, - er blitt til et evangelium om nestekjærlighet og toleranse.

Innenfor religionenes egen forståelsesramme, er det bisart å se hvordan de snakker om at kjærlighetsbudskapet er det sentrale i Bibelen, og tror at religionen deres er uovertruffen som garantist for god moral og etikk. I realiteten er det motsatt om man faktisk gidder lese boken.

Både Jehova og Allah er hevngjerrige straffende og intolerante guddommer som krever at blod må utgytes før noen form for tilgivelse kan gis. De kan ikke bare tilgi, til tross for at de er allmektige. En gud som utfører globalt folkemord og druknet hele menneskeheten i en storflom, kan ikke lære noen om etikk og moral. Både Guds og Jesus ”kjærlighet” og ”tilgivelse” kommer med klare betingelser om underkastelse og blind tro på absurditeter. For alle bud og regler ligger trusselen om død og pine i bakgrunnen. Enten i form av dødsstraff i dette livet, eller som trusler om skrekkelig pine etter døden i all evighet.

Denne dyrkningen av død og straff, den grenseløse intoleransen og stammetenkningen i disse dødskultene, og deres jordiske representanters håndhevelse av disse, har medført enormt med menneskelig død og lidelse opp gjennom historien.

Det er selvinnlysende at disse dødsideologiene ikke bør ha noen innflytelse på dagens moral og menneskesyn.


Search
Links
Quote
"Enhver fornuftig mann, enhver hederlig mann må frykte den kristne sekt"

Francois Marie Arouet "Voltaire", Fransk forfatter (1694-1778)