Kjetter og Hekseprosessene

by Bandoli.no

Det svarteste kapitlet i den europeiske historie er de grusomheter og myrderier mot uskyldige mennesker som foregikk på grunn av og ofte i den kristne kirkens regi i middelalderen. Sammen med religionskriger, korstogene og kirkens øvrige energiske forfølgelse av annerledes tenkende og jøder, utgjør kjetter og hekseprosessene den absolutte toppen av menneskeforakt og brølende blind religiøs stupiditet.

Den kristne kirkens fysiske og åndelige overgrep mot annerledes tenkende mennesker opp gjennom de siste 1700 år er utallige, og en lang og blodig historie. Hvordan troende kan mene at deres Gud ikke kan belemres med de troendes feilgrep i hans navn, når det foregår i den skala som myrderiene i middelalderen, skal man være bra omtåket av teologi for å mene.

KJETTERNE Kirkens forfølgelse av kjettere, av annerledes tenkende kristne, har foregått fra trehundretallet av. Mennesker som ikke fant samsvar mellom den offisielle ortodokse kirken og skriften, og som tolket skriftene annerledes enn kirken, ble hardt forfulgt. Ofte har disse kjetternes tolkninger vært mer i tråd med Jesus og urkristendommens lære enn den offisielle kirken.

Kirkens rikdom
Diskusjonen om hvorvidt kirkens etterhvert enorme materielle rikdom og enorme landeiendommer var i samsvar med evangelienes fattigdomslære, stod ofte sentralt. Augustin formaner massene å ikke forakte de ”stakkars rike”. De fattige skulle være fornøyd med det lille de hadde. Han mente de fattige var fordømt til alltid å være ”under den lavere stands evig uforanderlige, tunge åk”. Deres ideal skulle være den ”arbeidsrike fattigdom" (laboriosa paupertas). Dette er de vesentligste råd fra Augustin til de fattige, og han viser en rørende omsorg for overklassens eiendoms-besittere.

Kristne som var opptatt av fattigdomslæren og gjorde et nummer av det ble raskt fordømt som farlige kjettere av kirken. Rikdom var ifølge kirkelærerne ikke lenger noen synd i seg selv, kun begjæret etter rikdom var syndig (non facultates sed cupiditates) (Augustin).

I kirkehistorien er det svært langt mellom milde sjeler som biskop Basilius som brukte hele sin personlige formue til å hjelpe de fattige. Pave Pius 12 derimot, døde i 1958 med en personlig formue på over 300 millioner i gull!

Det har imidlertid ikke manglet fagre ord om de elendiges usle kår fra kirkens side. Ikke minst har man snakket seg varm om "arbeidets velsignelse", "oppofrelse", at "arbeidet adler mannen", og det viktigste av alt: at den troende fattige nok skal få sin lønn i himmelen.

Man trakk frem Jesus og særlig disiplenes fattigdom som et ideal og eksempel til inspirasjon for de allerede underpriviligerte lag av folket. Et enkelt liv "uten rikdommens bekymringer", et "rent og enkelt" liv som steinrike fete geistlige kunne finne på å si at de ofte misunte de fattige. Deretter økte de skattene.

Kirkens sosiale engasjement
Noe sosialt engasjement å snakke om fra kirkens side dukker faktisk først opp i moderne tid. Kirken har imidlertid ofte hyllet veldedighet som en fabelaktig kristen dyd for formuende kristne. Veldedigheten var imidlertid svært sjeldent sosialt motivert, men religiøst. Å gi til de fattige ble fremholdt som en fullgod måte for rike å gjøre bot, å betale avlat for sine synder. Veldedighet var altså mer å betrakte som en slags frivillig straff for rike syndere. Man ga en som regel ubetydelig liten del av sin rikdom til de fattige for å selv bli salig. Altså helt i tråd men kristendommens øvrige frelseslære, hvor motivet for gode gjerninger og etisk framferd er den personlige frelse.

De første kjetterforfølgelser
Biskop Ambrosius av Milano hadde tidlig forlangt at staten skulle forfølge kjetterne. Den første kjetterhenrettelse fant sted i Trier i 385. Den kristne spanjolen Priscillian og seks av hans tilhengere ble drept med sverd. Deres forbrytelse var å ha benektet treenigheten og oppstandelsen, og å ha benyttet apokryfe skrifter. En av de seks var forøvrig en kvinne.

Donatistene på trehundretallet, oppkalt etter motbiskopen Donatus i Kartago, kjempet for prestenes moralske renhet. I motsetning til den katolske kirkens syn om at kirken er hellig uansett hvor korrupte personene som forvalter den er, mente donatistene at sakramentene bare var gyldige dersom den som forvaltet dem var ren i sjelen. Biskop Cecilian som sto mot Donatus, fikk keiseren til å sette inn troppene sine mot donatistene, og dermed var de første statlige forfølgelsene i kirkens navn satt igang. Som resultat led en mengde donatister martyrdøden. Når man ikke kunne kneble donatistene med teologi, brukte kirken rå makt for å utrydde ondet.

Augustins rolle
Den store kirkefader Augustin fikk avgjørende betydning for sine samtidige og alle senere kjetterforfølgelser og kjetterdrap. Augustin gikk inn for retten til å bruke tvang i trosspørsmål. Han mente en venns sår er bedre enn en fiendes kyss, og at det er bedre å elske i strenghet enn å bedra i mildhet. I sine brev til den donatiske biskop Vincentius på begynnelsen av 400 tallet fremstiller Augustin kjetteravstraffelser som rene almisser og barmhjertighetsverk. Desto hardere straff, desto større kjærlighet var den tegn på. Den man elsker tukter man. (Ordspr. 13,24; Heb 12,6; Åp. 3,19;) Kirkelæreren Chrysostomos mente derimot allerede i det fjerde århundret at å ta livet av en kjetter var en utilgivelig forbrytelse.

Den katolske inkvisisjon
Inkvisisjonen ble til i karolingertiden da det ble opprettet kirkelige retter ledet av biskoper. Synoden i Verona i 1184 krevde at biskopen skulle oppspore skitne ”kjettere”. Det fjerde Laterankonsil i 1215 vedtok at staten hadde plikt til å straffe kjettere, og synoden i Toulouse i 1229 bestemte at biskopen skulle sette inn flere lekfolk i hvert prestegjeld i jakten på heretikerne. Disse lekfolkene måtte avlegge en høytidelig ed overfor biskopen hvor de svor på at de med nidkjærhet skulle forfølge kjetterne. Imidlertid fikk ikke disse lekfolkene lov å være i besittelse av noen av Bibelens bøker. Det kunne jo være farlig for troen å se hva som faktisk sto der. Forøvrig var både Bibelen og andre religiøse bøker bare tilgjengelig på latin, så de fleste lekfolk hadde på denne tiden gjerne begrenset utbytte av dem uansett.

I 1194 ble det lovfestet at man kunne skjære tungen ut på folk og brenne kjettere på bålet, og dette ble etterhvert innført både i Tyskland, Italia, Frankrike og i 1401 i England. Pave Innocens 4. utstedte bullen Ad Extirpanda i 1252, hvor alle ikke-katolske kristne blir likestilt med røvere og tyver, og som påla herskerne å straffe kjettere til å tilstå og angi sine meningsfeller. Ble de funnet skyldig skulle de straffes med døden innen fem dager.

Thomas Aquinas lærte at den synd som kjetteren hadde begått rettferdiggjorde ikke bare at de ble utstøtt fra kirken, men også at de med dødsstraff ble fjernet fra denne verden. Den godeste Thomas skrev dette i ett verk som gikk for å være inspirert av ingen ringere enn Den Hellige Ånd, og som lå ved siden av Bibelen på alteret på kirkemøtet i Trient.


Prosessen
Kjetterprosessene pågikk i flere århundrer, og millioner av annerledes troende ble torturert, gjerne i ukevis, før de ble forvandlet til aske i Jesu Kristi navn. Pave Innocens 4. hadde selv kanonisk utarbeidet nøye regler for hvordan torturen skulle utføres. Torturredskapene ble som regel dynket i hellig vievann under torturen. Man brukte alle midler for å få dømt en kjetter, både anonymt angiveri og løse uverifiserte rykter dugde fint. Vitnesbyrd fra barn og sinnslidende godtok man også. Man tillot samtidig ikke den anklagede noe forsvar eller rettshjelp. I motsetning til vanlig kanonisk rett kunne inkvisitorene reise anklage på eget initiativ.

Vanligvis medførte anklager fremsatt av enkeltpersoner at bevisbyrden lå på denne, samt at man ved falske anklager løp risiko for samme straff som forbrytelsen kvalifiserte til. Dette risikerte naturligvis ikke inkvisitorene, og kunne fritt anklage hvem som helst. Med dette ble den anklagedes mest grunnleggende rettsvern effektivt fjernet.

Blod og sirkus
Henrettelsene fant som regel sted på festdager, man bad inn folket og tok høye priser for de beste plassene. Henrettelsene kunne være lagt opp som fargerike og bredt anlagte forestillinger hvor man henrettet store mengder med mennesker i slengen. Man ydmyket gjerne ytterligere den dømte ved å sette på vedkommende en narrelue, og ved mange tilfeller hogget man av den dømtes høyre hånd før henrettelsen.
Kjetteren ble bundet fast til en påle og gjerne smurt inn med tjære for at han eller hun skulle brenne bedre, før man tente på bålet. Mens ilden tok tak sang den katolske forsamlingen herlige oppbyggelige salmer. Dersom den dømte var heldig og vinden bar riktig vei, ble kjetteren kvalt av røyken før ilden fikk ta skikkelig tak. Hvis ikke ble den ulykkelige stekt langsomt til døde i flammene. Slik døde hundretusener.

Man gikk endog så langt at man bar syke og døende gamle koner til torgs liggende i sengene sine, for så å kaste altsammen på bålet. (Deschner 1987 s.27).
Bare unntaksvis hadde man barmhjertighet til å drepe den dømte før vedkommende ble levende brent.

Storinkvisitor Torquemada i Spania sendte eksempelvis personlig 10.220 mennesker på bålet og sendte 97.371 andre til sjøs som galeislaver. Innimellom kunne en stakkar slippe unna bålet, og bli vist den store "nåde" og istedenfor bli pisket bevisstløs under messen hver lørdag, for så å bli drevet gjennom gatene i spotteprosesjoner sammen med andre "kjettere".
Alternativt jaget man dem nakne gjennom gatene først, før man prylte dem foran alteret, eller lenket dem til veggene i vindusløse kalde fangehull på livstid.

Blod og ild
Bakgrunnen for brenningen var å hindre kjetterens oppstandelse på dommedag. Man spadde endog opp gravlagte kjettere for å brenne likene deres. De dømtes formue ble naturligvis konfiskert av kirken, og vedkommendes pårørende ble erklært æreløse i tre generasjoner.

Selv om de fleste kjettere ble brent under vrangforestillingene til den katolske kirken var reformatorene Luther, Zwingli og særlig Calvin ikke et hår bedre. De hevdet også at den eneste riktige straff for kjettere var døden. Luther mente videre at man bare kunne dømme kjettere uten å bry seg en tøddel med hva de hadde å si til sitt forsvar. Faktisk fikk hekseprosessene et oppsving og nådde sitt høydepunkt etter reformasjonen. Ofte var lutheranerne enda mer ivrig i sin forfølgelse av sakesløse gamle koner og andre som de i all sin forstokkede religiøsitet mistenkte for å stå i ledtog med selveste Satan eller avvike fra den rene ortodokse lære.

HEKSETROEN
Men om kirkens kamp mot kjetterne var av rent trosmessige årsaker, hadde hekseprosessene sitt utspring i forestillingen om demoner og magi. Troen på demoner og hekser stammer helt tilbake til de gamle sumererne 3-2000 f.Kr. Troen på tallrike demoner finner vi også bl.a. i den egyptiske og den vediske religion. Jesus var selv en sann kløpper til å drive ut demoner, og en av hans mer betydningsfulle kraftgjerninger var da han i Gardara drev ut seks tusen (!!) (”En legion”. En romersk legion besto av rundt 6000 mann.) demoner av en stakkar som var så demonbesatt at han var hinsides sans og samling. (Mark 5f; Matt 8f; Luk 8f;)

Etter modell av Jesus har kirken alltid drevet med demonutdrivelse, i middelalderen tok dette form av det rene demon- og heksehysteri. I motsetning til Jesus som helbredet folk for demonbesettelse, tok kirken livet av dem. Selv de gamle sumererne tre til fire tusen(!) år tidligere, nøyde seg med å brenne bilder av hekser, og ikke heksene selv.

Hersens demoner
I øynene til kirkelærerne var hele naturen og luftrommet befengt med demoner og djevelens onde taskenspill. Augustin mente de kristnes sykdommer skyldtes alskens onde demoner. Han var i det hele tatt nesten sykelig opptatt av demoner, og mente selv å til og med ha sett snurten av en av dem. Den store kirkelige tenker, Thomas Aquinas, påstod blant annet at både regn og vind var forårsaket av disse hersens demonene. Luther var ikke dårligere. Han formante folk innstendig om å for eksempel ikke bade i det fri fordi han var overbevist om at Satan holdt til i skoger og elver og lå der og lurte. Han trodde også fullt og fast på at ”byttinger” eksisterte som resultat av forhold mellom Djevelen og heksene. Luther ble etterhvert grepet av den reneste djevlepsykose og så Satan nærmest overalt. (Deschner 1972 s.167)

Finnes fortsatt
Fortsatt i dag finner vi troen på demoner i kirken og i mange kristne miljøer. Den katolske kirke holder seg fortsatt med exorcister (exorcistae), sånn for alle tilfellers skyld. Nylig avdøde pave, Johannes Paul 2 (polakken Karol Wojtyla), bedrev personlig exorcisme i sin tid som pave da han i 1982 drev ut djevelen av en kvinne som ble brakt sprellende til ham. * Den katolske skvetting med vievann og det å gjøre korsets tegn er en forsvarshandling for å skremme bort demonene, vokslysene som kirken tenner under gudstjenesten tjener også til å fordrive djevelen og demonene, det samme gjelder røkelsen som man vifter med under den katolske messen. Kimingen med kirkeklokkene er ikke bare for å kalle menigheten til kirken, men skal også ha en gunstig virkning med å skremme vekk de onde maktene som luftrommet visstnok er mettet med.

Heksetroens bakgrunn
I utgangspunktet anså kirken troen på hekser og trolldom som hedensk overtro, men utover i middelalderen snudde kirken helt om i sitt syn på dette. Karl den store innførte faktisk dødsstraff for å brenne ”hekser” på slutten syvhundretallet. Den hellige Bonifacius hevdet med styrke på samme tid at å tro på hekser og varulver var direkte ukristelig. Dette var den gjengse holdning frem til slutten av 1300-tallet. Kun hundre år senere hevdet imidlertid kirken at det å IKKE tro på hekser, på gamle koner flygende på kosteskaft eller flyvende geitebukker midt på natten, og på for eksempel hamskifte, var rett og slett kjettersk. Man måtte også ifølge kirken være direkte sinnssyk for å IKKE tro på heksesabbater.

De første henrettelsene av hekser
Vrangforestillingen om Djevelens bedrifter og hans forbindelse med heksene akselererte utover i mot sekstenhundretallet. Den første hekseprosessen fant sted ikke så langt fra Trier under pave Gregor 9. pontifikat (1227-1241), den første pave som befalte at heksene skulle forfølges. Pave Innocens 8. godkjente vannviddet med den såkalte ”heksebullen” ”Summis desiderantes affectibus” den 5. desember 1484.

"Heksehammeren"
I 1489 kom den famøse boken ”Heksehammeren” (Malleus maleficorum) ut i det første av nesten tretti opplag. Den ble skrevet av to dominikanermunker, Heinrich Institoris og Jakob Sprenger, på oppdrag fra paven. Den er en slags kommentar til pave Innocens 8.s heksebulle. De to glade kanaljer forfalsket en erklæring fra fakultetet i Køln til bokens forord, da den ekte erklæringen derfra ikke var fullt så fordelaktig som de hadde håpet på. I Heksehammeren legger de ut om hekseriet forbannelse og henviser til en rekke kirkefedre for ryggdekning, og de slår fast at den største form for kjetteri er å ikke tro på heksevesenet. Ikke minst går de to fromme munkene til ytterligheter for å mistenkeliggjøre kvinnekjønnet. Ikke bare var hun dummere enn mannen, men hadde også en lavere tro. De slår fast at ”kvinnen bare er et ufullkomment dyr.” ”Kvinnen er av natur så slett at hun er den første til å tvile på troen og den første til å benekte den, og det er grunnlaget for hekseriet.”

Hvem hadde skylden?
Fra det trettende til det attende århundre, i et halvt årtusen, brente den kristne kirken ”hekser”. Inkvisisjonens dommere ble i stor grad rekruttert fra tiggerordenene, ikke minst fra dominikanerne. At det i stor grad skal ha vært lavkirkelige, pøbelen og de verdslige myndigheter som sto for hekseprosessene slik kirken ynder å fremstille saken, er en sannhet med sterke modifikasjoner.

Både pave Innocens 8., Alexander 6., Leo 10., Julius 2. og Hadrian 6. trodde fullt og fast på hekseriet. Det var den offisielle katolske kirkens forestillingsgrunnlag og straffepraksis som la grunnlaget for myrderiene. Det var den kristne troen og den kristne kirken som var årsaken til dette og som aktivt opprettholdt disse vrangforestillinger og denne nådeløse straffepraksis.

Som regel var også geistlige energisk med på vannviddet, ved torturen og ”tilståelsene”, i rettssakene og ved fullbyrdelsen av dødsdommen.

Den rene skjære vannvidd
De fleste kvinnene som ble anklaget for hekseri kom fra de lavere samfunnslag, dette trolig fordi disse i mindre grad hadde muligheter, kontakter og midler til å beskytte seg mot slike anklager fra øvrigheten. Mistenkte ble lenket i fuktige fangehull eller ute i det fri, hvor de var utsatt for kulde og regn, mus og rotter. De fikk ofte hender og føtter knust, og ble hengt opp i lenker, før de tilslutt ble brent offentlig på bålet. Den ene biskopen etter den andre sendte hundrevis av hekser inn i flammene og forvandlet dem til aske med kirkens fulle velsignelse.

Under biskop Adolf av Würzburg ble 219 hekser og trollmenn brent, blant disse flere kanniker og kapellaner, atten skolegutter, en blind pike og en ni år gammel pike og hennes enda yngre søster. (Mentzel i Deschner 1972 s. 171.) På midten av 1600 tallet i Bonn prestegjeld, etter påtrykk fra erkebiskop Ferdinand fra Bayern, brant man tre år gamle barn for deres djevelske "sedelighets"(!)-forbrytelser. (Deschner 1987 s.34)
Grev Georg von Darmstadt kan i 1582 berette til sine utsendinger til den augsburgske riksdag at "Da man nå nesten hadde utryddet alle eldre og latt dem henrette, var det nå de unge som sto for tur."
Ingen ble spart. Man kastet hundreårige koner på ilden, ettårige barn, krøplinger og blinde, dødssyke og gravide, hele skoleklasser og selv geistlige og nonner. (Ibid.) Eksemplene er utallige

. Dommere, inkvisitorer og skriftefedre mottok mange steder penger for hver person de henrettet, og det ble sagt at den letteste og beste måten å bli rik på var å brenne hekser. Som regel var ”tilståelsene” fremtvunget under grov tortur, og anklagene var som regel komplett urimelige og frukter av den dypeste religiøse enfoldighet og idioti.

I protestantiske Sverige brente man hekser på grunnlag av de mest fantasirike vitnesbyrd fra små barn. Ingen aldersgrupper ble spart. I Wolfenbüttel ble det brent en kone på 106 år, og i Schlesien ble det i 1651 brent barn fra ett år og oppover som man mente var avlet at Satan.

I den tyske byen Lindheim ble seks kvinner anklaget for å ha gravd opp et barnelik på kirkegården for å bruke det i sine heksesalver. Alle seks hevdet sin uskyld, men tilsto til slutt ugjerningen etter å ha blitt torturert på det groveste. Ektemannen til en av de seks kvinnene fikk imidlertid gjennomslag for at den omtalte barnegraven skulle åpnes i alle autoriteters nærvær. Naturligvis lå barnet urørt i kisten da graven ble åpnet. Dette affiserte imidlertid ikke inkvisitoren en tøddel. Da kvinnene allerede hadde tilstått ugjerningen, måtte det urørte barneliket i graven kun være et djevelsk synsbedrag. Inkvisitoren påsto hardnakket at man måtte stole mer på kvinnenes tilståelser enn på sine jordiske sanser.
Alle kvinnene ble funnet skyldige og brent.(A. Øverland 1968.)

Metodene
Det var som regel to foretrukne måter å brenne hekser på, den ene var den tradisjonelle og velprøvde metode å binde vedkommende til en påle på toppen av vedstabelen og deretter tenne på. Den andre var å først tenne bålet, og når det hadde fått god fyr, bandt man den ulykkelige til en stige og veltet stigen inn i bålet. Grunnen var at dette ble antatt mest smertefullt og man var sikker på at den døde regelrett ble brent til døde og ikke døde av røykforgiftning og kvelning. I Norge foretrakk man naturligvis stigemetoden.

Hekseprosesser i Norge
Hekse- og trolldomsprosesser her i landet var særlig hyppige mellom 1610 og 1690 (altså etter reformasjonen), men folk ble henrettet både før og etter denne perioden. Man kjenner navnene til 860 kvinner og menn som ble anklaget for trolldom og hekseri i Norge. Trolig ble det ført saker mot minst dobbelt så mange. Man har belegg for 277 avsagte dødsdommer med påfølgende henrettelse, 86 prosent av de henrettede her i landet var kvinner.
De aller fleste var fra de lavere samfunnsklasser, og ofte middelaldrende og enslige. Det var gjerne slike som fungerte som ”kloke koner”, og var lette ofre for rykter og ondsinnet sladder.

Folks forestillinger på denne tiden var en salig blanding av katolisisme, protestantisme og en rik folketro. Magiske forestillinger florerte og bruk av såkalt hvit magi mot folketroens ødeleggende svarte magi fantes i rikt monn. Bruk av trolldom var svært ofte de lavere klassers eneste "maktmiddel" mot øvrigheten ofte i form av landeiere og kongemakt.

Flygedyktighet
En viktig forutsetning for mange av sakene var den protestantiske teologen Jesper Brochmann som mente i motsetning til din forgjenger, at hekser var i stand til å fly gjennom luften. På denne bakgrunn kunne man selvfølgelig anklage antatte hekser for å ha deltatt på heksesabbater og ville orgier med Djevelen på steder langt unna, og at heksene kunne kjenne og ikke minst angi hverandre på tross av at de bodde milevis fra hverandre.

Prosessen mot Anne Pedersdotter
En av de meste kjente norske sakene var prosessen mot Anne Pedersdotter i Bergen i 1590. Hun var enken etter den teologiske lektor, slottsprest og magister Absalon Pederssøn Beyer. Anne ble anklaget for trolldom allerede i 1575, men den gang ble hun frikjent. Hun ble igjen anklaget for trolldom i 1590, for å ha forvoldt en liten gutts død. Etterhvert som saken skred frem ble hun anklaget for ytterligere fire andre dødsfall. Vitner sto frem og vitnet om hennes ihuga deltagelse og djeveldyrkelse på heksestevner. Annas egen tjenestepike gjennom 25 år, Elina, sto frem og vitnet levende om hvordan Anne tre julenetter på rad hadde benyttet henne som ridehest og i friskt trav ridd henne til toppen av fjellet Lyderhorn syd for Bergen. På en heksesamling på toppen av Lyderhorn skulle Anne og andre hekser blant annet ha vedtatt å få alle skip som anløp Bergen det året til å synke og deres mannskaper omkomme.

Anne forsvarte seg dyktig og iherdig mot anklagene under rettssaken, men det hjalp lite. Hun ble kjent skyldig og ført til retterstedet på Nordnes, ble bundet til en stige og veltet inn i de brølende flammene.
Rettssaken var spesiell på mange måter og hadde forbindelser til pågående stridigheter mellom byens geistlige og verdslige myndigheter. Faktisk tok mange av prestene parti for Anne og hevdet hennes uskyld da hun ble brent.

En annen grotesk sak fra 1600-tallets Bergen dreide seg om trolldomsprosessen mot en annen kvinne, Wendel fra Øvregaten. Hun ble som følge av anklagene naturligvis torturert og plaget i fengselet. Da man plutselig oppdaget at hun var gravid, sperret de henne inne i en celle i kjelleren til Rådstuen, inntil hun hadde født barnet, en sønn. Da fødselen var vel overstått, ble hun ført ut til Nordnes, halshugget og deretter brent. Til sammen kjenner man 23 trolldomsprosesser fra Bergen i perioden 1560-1710.

Opplysningstiden
Hekseprosessene døde først ut da verden gikk inn i det attende århundre. Det sinnssvake heksehysteriet hadde mot slutten også kastet prester og kapellaner på bålet. Den siste heksebrenning fant sted i Polen i 1793. Brenningen var ulovlig da hekseprosesser var offisielt avskaffet i Polen i 1787.

Den siste ”lovlige” heksebrenning skjedde i det protestantiske Glarus i Sveits fem år tidligere, i 1782. Det er symptomatisk at hekseprosessene holdt seg lengst i de områder hvor presteskapet hadde stor makt, og likeledes at vannviddet først tok slutt i områder hvor prestene hadde liten innflytelse på rettspleien og myndighetene.

Mye av årsaken til at prosessene døde ut var at det med opplysningstiden tvang seg frem en ny forståelse av naturen og dens virkemåte.

I den gryende vitenskapens avslørende lysskjær trakk demonene og trolldommen seg fryktsomt tilbake.


Search
Links
Quote
"Hele historien til den Kristne Kirke, er en eneste suppe av feilgrep og vold."
Johann Wolfgang von Goethe