Jesusmyten

by Bandoli.no




Jesus - original eller kopi?

Sannheten i enhver religion blir demonstrert gjennom dens undere.
Undere blir knyttet til alle guddommelige figurer, uansett religion. Særlig helbredelsesundere. Blinde begynner plutselig å se igjen, døve hører, lamme spretter opp og kan plutselig gå igjen etter å ha blitt utsatt for guddommens undergjørende kraft. Det å helbrede uhelbredelige syke, vekke opp døde og andre mirakuløse hendelser som for eksempel himmelfart og å stille stormer, er evner som blir tillagt ulike guder, profeter og hellige personer. Særlig innenfor de greske og de orientalske religioner er dette vanlig forekommende kjennetegn.

I den antikke litteraturen blir ulike undere og mirakuløse hendelser tillagt både mytiske og reelle personer. For oldtidens mennesker var slike undere en helt vanlig del av tilværelsen. Ja, selv den dag i dag florer jo mirakuløse helbredelseshistorier blant annet fra karismatiske og hoiende kristne frimenigheter og i mytologien rundt hellige helbredende kilder og helgener. I en tidsperiode hvor den grunnleggende kjennskap til naturen, fysiologi og medisin var sterkt mangelfull, var sykdommer sett på som onde ånders verk, og kunne følgelig helbredes av hellige personer. En forestilling som fortsatt i dag er utbredt i en del kristne tilbakestående miljøer. Verden myldret av alskens plagsomme demoner. Historiene om mirakuløse helbredelser og undere vandret rundt og ble omformet og pyntet på i den muntlige tradisjonen. En fjær ble fort til fem høns, ja ofte til hele hønsegårder.

En god historie har til alle tider vært en god historie. Slike historier ble ofte bedre og bedre og mer og mer fantastiske etter som tiden gikk. Således utviklet det seg gjerne en hel mytologi rundt fremtredene personer. Ikke minst etter deres død. Mange av disse historiene ligner mistenkelig på hverandre, og har ofte felles bakgrunn. Går man nærmere inn på den antikke litteraturen og religionene, finner man ofte de samme hendelsene og historiene tillagt ulike guddommer og mytologiske helter, såvel som til virkelige personer. En av de mer betydelige mirakuløse kraftgjerninger ble utført av apostelen Peter, da han ifølge det apokryfe Petersevangeliet ved en anledning skal ha vekket en tørket og røkt fisk til live igjen.

Kulten rundt Jesus oppsto forholdsvis sent i antikken, på et tidspunkt mange av de sentrale myter og religiøse forestillinger i antikkens religioner var godt utviklet og viden kjent. Det var på denne tiden nok av eldre guddommer og mytiske begreper å velge mellom. Jeg vil i det følgende se nærmere på hvor tradisjonen rundt den bibelske Jesus har hentet mye av sin inspirasjon og religiøse forbilder.

Asklepios (Aeskulap)
Med utgangspunkt i Epidauros i Hellas florerte det ca 500 f.Kr en helbredelseskult rundt guddommen Asklepios. Han var sønn av guden Apollon, som forøvrig også er tillagt helbredende evner. Asklepios var antikkens aller største helbredende guddom, og kulten rundt ham hadde stor utbredelse. Pilegrimer valfartet til Epidauros i enorme antall for å bli kvitt sine plager. Under Asklepios helbredende åsyn fikk blinde synet tilbake, lamme spratt opp spreke som foler, stumme begynte å prate og endog skallete fikk håret tilbake. Som om ikke dette var nok ble de troende også befridd for bendelormer, skabb, lus og struma. Godeste Asklepios helbredet imidlertid ikke bare legemet, men også sjelen. Han ble betegnet som ”Redningsmann” og ”Frelser”.
Som Jesus helbredet Asklepios med utstrakt hånd eller ved direkte håndspåleggelse, og avkrevde den helbredete en takk for jobben. Hos Asklepios, som hos Jesus senere fortelles det at den syke etter å ha blitt helbredet, tar båren sin under armen og går på frisk og rørig derifra.
Verken Asklepios eller Jesus gjør forskjell på sosial rang, de helbreder begge både kvinner og menn, fattig og rik, gammel og ung, slaver og frie, venner og fiender. Begge er god på å helbrede på avstand, stille stormer og vekke døde til live igjen. Det fortelles at Asklepios ved en anledning vekket hele seks døde til live igjen, og fortellingen inneholder akkurat de samme detaljer som vi finner i historiene om Jesu to oppvekkinger (Joh. 11,1-44; Luk. 7,11-17).

Fortellinger om undere hvor døde skal ha blitt vekket til live igjen forekommer imidlertid ganske hyppig i antikken. Faktisk er det frapperende detalj-likheter mellom bedriftene til frelseren Asklepios og de helbredelsesundere som tillegges Jesus i Bibelen. Underhistoriene rundt Asklepioskulten var imidlertid for kjent i antikken til at de tidlige kristne kunne skjule at Jesu undere var svært like Asklepios sine. Asklepioskulten ble derfor raskt demonisert og angrepet av kirkefedrene (Deschner 1990:273). De hevdet da at Asklepios var en farlig demon, og at Kristus sine undere overtraff Askleios på alle punkter. Så det så.

HERAKLES (HERKULES)
Den greske Herakles (lat. Hercules) var en av de største mytologiske helter i den antikke verden. En Heraklesreligion utviklet seg fra det 5. århundret f.Kr. og fremover. Rundt begynnelsen av vår tidsregning var denne religionen kjent over store deler av den antikke verden, både i Rom og Syria men også nordover i det romersk kontrollerte sentraleuropa. Herakles ble selve idealtypen for verdensfrelsere. De mange likhetstrekk mellom Herakles og Jesusfiguren ble oppdaget ganske tidlig. Jeg skal bare nevne noen av disse her:

Herakles ble også født av en jordisk jomfru, Alkmene, med den øverste Gud (Zevs) som himmelsk far. Herakles jordiske far, Amfitryon, spiller for øvrig samme rolle som Josef i Bibelens fortellinger. Akkurat som Jesu jordiske foreldre vandret til Betlehem hvor Jesus ble født, vandret Alkmene og Amfitryon til Theben hvor så Herakles ble født. Da Hera (gudinne) fikk høre om at en fremtidig konge var født satte hun etter Heraklesbarnet, helt parallelt med historien om hvordan Herodes fikk nyss om at en konge (Jesus) var født og da satte i gang et storstilt barnemord for å prøve å ta Jesusbarnet av dage.
Både Herakles og Jesus er på oppdrag fra sine guddommelige fedre, og begge to er de oppfyllelser av tidligere profetier. Herakles ble som Jesus utsatt for fristelse på et høyt fjell og vist all verdens kongeriker (Matt. 4,1-11; Mark. 1,12-13; Luk. 4,1-13). Herakles går også på vannet og blir betegnet som ”frelser” og ”gudesønn”. Ved Herakles dødsleie sto hans mor og hans yndlingsdisippel (Hyllos), og Herakles uttaler ved denne anledning ”…klag ikke mor,… jeg stiger fra nå av inn i himmelen.” Til sammenligning står det å lese i Johannesevangeliet at Jesu mor og hans yndlingsdisippel står ved korset når Jesus ånder ut. Videre sier den gjenoppståtte Jesus til en av kvinnene ved graven: ”Hvorfor gråter du, kvinne?(…) jeg farer opp til ham som er min far…” (Joh. 20,15-18) Idet Herakles dør uttaler han ordene: ”Det er fullbrakt.”(!), og da han åndet ut skal jorden ha bevet og et mørke senket seg over verden (Joh 19,30). Akkurat dette siste er for øvrig ganske vanlig forekommende når guder eller helter går bort. Det blir faktisk også knyttet til Gaius Julius Cæsars død (44 f.Kr.).
Da Herakles døde svevde ånden hans til himmelen, og hans største bragd var i likhet med Jesus å overvinne døden.

DIONYSOS
Dionysos, eller Bacchus som romerne kalte ham, var opprinnelig en mesopotamisk fruktbarhetsgud og skriver seg tilbake til det 8. århundre f.Kr. Dionysos var trolig en av den antikke verdens mest populære gudeskikkelser i århundrene før vår tidsregning. Som guddom ble han innført i Rom 496 f.Kr. Han ble feiret med store opptog og festligheter, såkalte bakkanaler. Hans symbol var fallosen, og den ble båret omkring fulgt av en tungt beruset støyende og løssluppen horde. Ofte såpass løssluppent at senatet i Rom til slutt forbød bakkanalene i år 186 f.Kr. Dionysos var vingud, og blir gjerne avbildet med vinløv og druer, hans mest kjente tittel var ”vintreet/vinstokken”. I Johannesevangeliet kaller Jesus seg for ”det sanne vintre” (Joh. 15,1-5) Dionysos er i likhet med Jesus resultatet av forbindelsen mellom den himmelske Gud (Zevs) og en jordisk kvinne, (Samele, kongsdatter fra Theben).

Dionysos blir gjerne fremstilt som et lite barn liggende i en kurv, slik Jesus gjerne blir fremstilt som barn i en krybbe. Han ble også ofte avbildet ridende på et esel, da eselet for Dionysos symboliserte fred. Som kjent red Jesus inn i Jerusalem på et esel. Videre var Dionysos også kjent for å helbrede syke, og han ble henrettet og døde, og sto naturligvis opp fra de døde igjen.

Underet i Kana hvor Jesus gjør vann til vin (Joh. 2,1-11) hadde Dionysos, vinguden, allerede gjort flere hundre år tidligere. Dette underet har forøvrig den kristne kirken ofte likt å trekke frem som en av Jesu større kraftgjerninger. Faktisk markerte kirken lenge årsdagen for dette underet, hvor man gjennomførte et snedig triks, hvor vann tilsynelatende mirakuløst ble til vin. Den kirkelige årsdagen for "underet i Kana" var den 6. januar - ikke så merkelig kanskje når man finner ut at natten til 6. januar tidligere var tidspunktet for starten på en storstilt Dionysosfest. Igjen ser vi hvordan kirken aktivt har forfusket eldre godt innarbeidede og populære hedenske høytider og gitt dem et nytt kristent innhold.

Ritualet med nattverden har kristendommen også i stor grad hentet fra Dionysoskulten (Matt. 26,20-30; Mark. 14,,17-25; Luk. 22,14-20), hvor det heter ”Den som ikke tygger mitt legeme med tennene og drikker mitt blod…”. Det heter seg at Titanene river det guddommelige Dionysosbarnet fra hverandre og spiser lemmene. I kulten rundt Dionysos jaget menigheten, som regel drivende fulle, villdyr (f.eks. hjorter) drepte dem og spiste det rå kjøttet i en slags sakramental forening med guden for å oppnå udødelighet. På samme måte som i kristendommen, oppnår man imidlertid først denne "udødeligheten" etter sin fysiske død. I likhet med den kristne nattverden er det ifølge læren heller ikke noe substitutt for guden de troende putter i munnen, men faktisk gudens eget kjøtt og blod
(Ifølge den augburgske bekjennelse som også er den norske Kirkes bekjennelse, blir oblaten og altervinen ved nattverden ad underfullt vis til menneskesønnens faktiske legeme og blod. Det å spise menneskekjøtt/blod omtaler vi ellers vanligvis som kannibalisme).
Til slutt kan nevnes at allerede før den kristne tidsregningen, tilbad Dionysosmenigheten sin guddom på et kors over et alter med en vinbeholder.

MITHRA
En av de religionene som kanskje har hatt størst innflytelse på den kristne kirkes doktriner er mysteriereligionen rundt den persiske solguddommen Mithra. Ikke minst når det gjelder forestillingene omkring helvete og endetiden. Det er også en mengde likhetstrekk mellom disse to religionene, ikke minst når det gjelder likhetene mellom guddommene Mithra og Jesus. Mithrakulten hadde sitt utgangspunkt i Cilikia (Silisia). Dette er også Paulus hjemprovins og han må ha kjent godt til denne religionen, og var trolig preget av den.
Dyrkelsen av Mithra blomstret i rundt 600 år før den nådde Rom rundt år 70 f.Kr og derfra spredte seg til hele Romerriket. Man har til og med funnet Mithraitiske solkors så langt nord som i Irland, samt rester av Mithratempel (Mithreum) både i London og Frankfurt. I Bibelen finnes mange spor etter påvirkning fra Mithraismen og solgudtenkningen, for eksempel hos Jesaia 60, 2f. Kristne kirker og graver har også tradisjonelt vært orientert mot øst, mot den oppadstigende sol.

Konkurransen var hard i de første århundrer mellom disse to religionene, som kjent vant kristendommen på oppløpssiden. Begge religionene rekrutterte tilhengere hovedsakelig fra samfunnets lavere klasser. Likhetene mellom Kristendommen og Mithrareligionen var åpenbare også for antikkens mennesker. Greske filosofer dro ofte paralleller mellom de to religionene, som regel i favør av Mithraismen. Kristne apologeter (forsvarere av kristendommen) forklarte gjerne på sin side likhetene mellom de to lærene at Mithrareligionen var en satanisk parodi på deres helligste riter. At Mithrareligionen også var eldre enn kristendommen kan heller ikke ha gjort apologetenes bolde oppgave noe enklere. Trolig var det nettopp fordi de to religionene var så like, at rivaliseringen og fiendskapet mellom dem ble så uforsonlig.

Begge de rivaliserende religionene dannet hemmelige religiøse forbund, og medlemmene betegnet hverandre som ”Brødre”, lederne som ”Fedre”, begge foretok dåp og ved nattverd fikk man frelse, ikke bare for legemet men også for sjelen. Begge hadde søndag som helligdag, og denne ble feiret som første dag i uken, og begge feirer (sol)gudens gjenfødsel ved vintersolverv den 25. desember (Natalis invicti). De kristne hadde her riktignok stjålet denne datoen fra Mithradyrkerne.
Mithrareligionens hinsidige verden hadde syv himler, hver tilknyttet en av de syv kjente planeter. Også ukens syv dager er en arv fra Mithraismen og disse var dedikert til de syv planeter personifisert ved hver sin guddom (Datidens fem synlige planeter pluss solen og månen.). Disse igjen knyttet til syv hellige metaller, syv ritualer for initiering av den troende og så videre. De syv initieringsritualene, ble kalt sakrament (sacramentum), og har blant annet inkludert en renselse med vann (dåp) og et seremonielt måltid med brød og vin.

En arv fra det gamle Sumer som Mithraismen videreførte var forestillingene om stjernetegn og deres betydning, som vi finner fortsatt idag som astrologi. Pseudovitenskapen astrologi kan i stor grad takke Mithrareligionens propaganda og utbredelse for sin popularitet og overlevelse.

Både Kristendommen og Mithraismen preket et kategorisk system med etiske regler og anså askese som en dyd, sammen med avholdenhet, selvkontroll og oppofrelse. Oppfatningen av verden og skjebnetroen var felles. Synet på himmel og helvete var ens, med himmelen som de saliges hjem svevende i de øvre regioner av himmelen, og helvetet befolket med demoner og urettferdige nede i jordens mørkeste indre. Syndflodsberetningen hadde begge religionene som en del av sin mytologiske fortid. Og ikke minst trodde begge på sjelens udødelighet og på en dommens dag hvor de døde skulle gjenoppstå legemlig, og de rettferdige skilles fra de urettferdige, før verden skulle gå opp i flammer.

Guddommen Mithra var ikke den øverste gud i religionen som bærer hans navn, han var den øverste guds mellommann. Akkurat som Jesus. Han var en budbringer, den som sto mellom menneskene og den utilgjengelige og ukjente gud, det kjønnsløse høyeste prinsipp, den uendelige Tiden (Aion, Kronos), som hersket over verden. Det høyeste prinsipp ble også gjerne kalt Ahura Mazda – den Vise Herre, Ormadz på persisk. Mithra ble assosiert med solen, en solgud uten å nødvendigvis bli oppfattet som solen selv. Han var lysets gud, og ble kalt ”verdens lys” som naturligvis er et navn på solen. Som kjent er dette en tittel også Jesus bruker (Matt 5,14; Joh 1,4. 9; 8,12; 9,5; 12,35. 46). I innvielsesseremoniene i Mithrareligionen representerte den som skulle innvies Mithra selv, og han ble da omkranset av 12 tilhengere, – disipler. 12 tallet som vi også finner igjen både i Israels 12 stammer og i Jesu 12 disipler stammer for øvrig fra den mesopotamiske astrologiens 12 stjernetegn hvor vi igjen har årets 12 måneder og dagen og nattens 12 timer etc.

Etter at Mithras oppgaver på jorden var fullendt holder han et siste måltid sammen med de andre gudene for å feire at deres oppgaver er over. Deretter stiger Mithra opp til himmelen, opp til de andre udødelige. Herfra, trodde de troende, skulle han komme tilbake på dommedag og dømme levende og døde. De rettferdige blir udødelige og får stige opp til himmelen, mens de urettferdige vil bli utryddet av en ildstorm fra oven.

At den kristne helligdagen er søndag (Sunday, Sonntag, Dies Solis etc), er en direkte arv fra Mithradyrkelsen. For de første kristne var i utgangspunktet alle dager Guds dager i like stor grad. Helt frem til det fjerde århundret var det ingen spesiell kristen høytidsdag, før keiser Konstantin innførte søndagen som kristen helligdag ved lov i året 321.
Tilslutt kan det jo også tilføyes at pavens og katolske biskopers artige høye spisse hatt kalles, - ja, nettopp - Mitra.

ZARATHUSTRA (ZOROASTER)
Den persiske zoroastrismen er religionen rundt Zoroaster, det greske navn på Zarathustra. Han var en persisk profet og religionsstifter fra perioden før 550 f.Kr., det er imidlertid sterke argumenter for en langt tidligere datering. Religionen knyttet til hans navn ble ikke statsreligion i Persia før etter 229 f.Kr. Det er motstridene oppfatninger om Zarathustra virkelig skal ha levd eller ikke, da mye av tradisjonen rundt ham i stor grad er av legendarisk art. Religionen har hatt sterk innvirkning på kristendommen, men også på islam og jødedommen. Jesus har også flere likhetstrekk med Zarathustra. Som Jesus senere begynte Zarathustra sin forkynnende løpebane i 30 års alderen. Han ble også utsatt for forfølgelser av det tradisjonelle presteskapet. Han omgav seg med elever og kamerater, en slags omvandrende skare med ”munker” som flokket rundt sin opphøyde halvveis guddommelige lærer. Zarathustras lære var også en klar form for monoteisme hvor den høyeste gud, Ahura Mazda, er eneste virkelige og allmektige gud. Den øverste guden var imidlertid omgitt av en slags erkeengler, eller syv aspekter av ham. Mithra var forøvrig adoptert inn i dette teologiske systemet til Zoroastrismen. Zarathustra ble drept av ild, og ført opp til himmelen av lynilden, og senere tilbedt som en levende stjerne.

Det sentrale i Zoroastrismen er dens eskatologi, endetidslære. Læren var sentrert rundt den store verdenskampen mellom det gode og det onde. De to motstridende åndelige prinsipp hvor det ene representerte det gode, livet og paradiset, og det andre det onde, døden og helvete.

Læren forteller om frelseren Saoshyant som skulle seire over det onde og vekke de døde til live igjen. Hvorpå de levende og døde skulle dømmes, de rettferdige skulle få evig liv (Ameretat – ”udødelighet”), mens de onde skulle fortapes og bli fortært av helvetes ild. Det bibelske ordet paradis kommer også av det persiske pairidaeza. Religionen hadde stor utbredelse og har som nevnt hatt stor innflytelse kristendommen, islams og jødedommens eskatologi. Zoroastrismen eller Zarathustrismen finnes fortsatt blant de rundt 100.000 parsere i Bombay og andre steder i India, samt enkelte spredte tilfeller i Iran.

BUDDHA
Siddartha Gautama eller Buddha (”Den Opplyste”) levde fra ca 560 til 480 før Kristus. Buddha begynte å forkynne dharma, sin nye religiøse lære i Benares i året 525 f.Kr, ifølge tradisjonen. Han lære bygde på ”fire hellige sannheter”, om lidelsen, om lidelsens opprinnelse, om lidelsens opphør, og om ”den åttedelte vei” til lidelsens opphør. Disse åtte veier var ifølge Buddha, rett anskuelse, rett beslutning, rett tale, rett handlemåte, rett levevis, rett streben, rett ettertanke, rett selvfordypelse. Det var bare på denne ”åttedelte vei” man kunne bryte ut av reinkarnasjonens kretsløp og oppnå frelsen - Nirvana.

Ved første øyekast kan det virke som det er en viss forskjell på Buddha og på Jesus. Jesus var sønn av en tømmermann mens Buddha var indisk kongesønn. Jesus ble ifølge skriften forfulgt, både som spedbarn og senere i voksen alder. Buddha ble aldri forfulgt, og døde mett av dage som åttiårig olding. Jesus led som kjent forbryterdøden på korset i en alder av 33 år. Sist men ikke minst blir Buddha fremstilt som en velfødd tjukkas, mens Jesus blir fremstilt som prototypen på den billedskjønne radmagre asket. Bildet av Jesus er imidlertid fri fantasi, da vi ikke aner hvordan han egentlig så ut. De eldre kirkefedre skildrer Jesu utseende som uanselig, nærmest uskjønn. Men de hadde selvfølgelig aldri sett ham selv. På kristusbildene får Jesus skjegg først fra 300 årene og fremover.

Avbildninger av Jesus som en langhåret hippie er for øvrig noe snodig sett i lys av Paulus ord om at det er en skam for en mann å ha langt hår (1Kong 11,14). I evangeliene beskrives aldri Jesu utseende. Det er nærliggende å tenke seg at dersom Jesus var noe i nærheten av en Adonis så ville skriften ha gjort et nummer av dette, kanskje også lagt til et ord eller to om at han hadde kvinnetekke og sjarm. For andre guddommer med slike kvaliteter blir dette aldri lagt skjul på i historiene og i mytologien rundt dem. At skriften aldri nevner Jesu utseende med et ord kan tyde på at det kanskje ikke var mye å rope hurra for, (eller mest sannsynlig fordi han er en mytisk figur som aldri har levd). Det er heller ingen indikasjon i skriften om at Jesus for eksempel hadde noe dametekke, eller at han var det ringeste interessert i damer overhodet. Bildet vi har av Jesus er et idolisert glansbildet som den religiøse kunsten har frembrakt, han kunne like gjerne vært fremstilt som en liten tett skallet mann med kulemage, ørnenese og pistreskjegg. At det ikke finnes noen beskrivelser av en person, som ifølge Skiften er markant i sin samtid, helbreder og gjør mirakler, vekker døde og helbreder, og har en skare av følgere, virker merkelig. Men så kjenner jo ingen andre samtidige kilder til ham heller.

Om man går nærmere inn i materien oppdager man at likhetene mellom Jesus og den 500 år eldre Buddha er flere og mer grunnleggende enn ulikhetene. På samme måte som med den yngre Jesus var Buddhas fødsel guddommelig. En engel fortalte Buddhas mor (Maya) at hennes barn var hellig og en frelser. Det samme fortelles i Bibelens versjon om hvordan Maria blir bebudet av engelen Gabriel ifølge Lukas (I Matteus er det imidlertid Josef som opplever engelens budskap. De to andre evangeliene kjenner for øvrig ikke til noe om Jesu fødsel eller barndom). Det finnes også en historie om Buddha som barn som belærer de skriftlærde i tempelet mens foreldrene leter etter ham. Den identiske historien om den tolvårige Jesus i tempelet, er tydeligvis lånt herfra (Det er igjen bare Lukas som kjenner til denne historien).

Buddha begynner sin hellige løpebane i tredveårsalderen akkurat slik som Jesus, og blir også fristet av djevelen etter å ha fastet i førti dager og førti netter (Sml: Matt. 4,2 ; Mark. 1,12-13 ; Lukas 4,2). Han omgir seg med tolv hoveddisipler slik som Jesus, og som om ikke det var nok så er også de to første disiplene brødre, slik også hos Jesus (Peter og Andreas). Buddhas første tilhenger satt under et fikentre, slik som Jesus også fant Natanael (Joh. 1, 48-50). Forøvrig er fikentreet et buddhistisk symbol.

Både Buddha og Jesus har en yndlingsdisippel og en forræder i kretsen rundt seg. I likhet med Jesus reiser Buddha rundt i frivillig fattigdom med sine disipler og meddeler seg i ordtak, bilder og liknelser. Det er også tallrike paralleller i deres lære. Mange av læresetningen er tilnærmelsesvis ordrett identiske. Buddha gjorde tallrike undere og helbredet syke og gjorde blinde seende igjen og gav stokk døve hørselen tilbake. På samme måte som Jesus et halvt årtusen senere, titulerte Buddha seg som ”Menneskesønn”, og ble kalt ”Profet”, ”Mester” og ”Herre”.

Buddha gikk også på vannet først, på Ganges ca 500 år før Jesus. Ved denne anledning prøvde også en av Buddhas disipler å gjøre likedan, men han begynte å synke fordi hans tro ikke var sterk nok, akkurat slik det skjedde med Peter i Bibelens fortelling (Matt. 14,22-33; Mark. 6,45,52; Joh. 6,16-21). At historien i evangeliene opprinnelig er hentet fra Østen er åpenbar. Forestillingen om å gå på vannet var totalt fremmed for jødedommen, men i India var slike forestillinger forholdsvis vanlige og viden kjente.

Som en siste likhet blir Buddha som Jesus raskt guddommeliggjort etter sin død og satt over alle andre guder. Buddhismens forestillinger er som tidligere nevnt rundt et halvt tusen år eldre enn evangelienes historier, og kaster sammen med de øvrige eldre mytologiske gudefortellinger ett oppklarende lys over bakgrunnen for den mytologiske Jesus.

OSIRIS OG HORUS
I denne sammenheng kan vi også nevne egyptiske Osiris og guden med falkehodet, Horus. Historien om Osiris har også mange likhetstrekk med Jesus. Han var født ved jomfrufødsel, og ble betraktet som egypternes første legendariske konge. Han ble drept men gjenoppstod og steg til himmelen. Hans sønn Horus, og Osiris var ett, Horus ble som sin far kalt "verdens lys", ofte representert ved det symbolske øye, ett tegn på frelsen. Hans øyne representerte forøvrig solen og månen. Øyet som representerer månen ble skadet i kamp med Set, og forklarte hvorfor månens lys varierer i styrke (månefaser). Horus var veien og sannheten og livet, både i navnet og som person. Horus var også som sin far født ved jomfrufødsel. Da guden Set får vite at Horus mor, Isis, er befruktet blir hun forfulgt da Set er redd for at det ventende barnet skal ta fra ham kongedømmet. Han var døpt med vann av Anup, Jesus ble som kjent døpt av Johannes døperen. Horus kalles gjerne den gode hyrde, omtales som lammet eller som løven. Han identifiseres med Tat-korset, Jesus med sitt kors.

KRISHNA
Det kan også være på sin plass og ta med Krishna i denne sammenhengen. Den hinduistiske guddommen Krishna (den svarte) en av de aller viktigste guder i hinduismen, har også likhetstrekk med Jesus. Krishna var sønn av Vasudeva og Devaki. Kong Kansa var blitt spådd at en sønn av Devaki skulle bli hans bane, og følgelig satte han igang et omfattende barnemord, akkurat slik som kong Herodes skal ha gjort for å få has på Jesusbarnet ifølge Bibelen (Matt 2,1ff). Krishnas mor bar imidlertid sin nyfødte over elven, der Krishna ble tatt imot av gjetere(!). Krishna vokste opp i lystig lek sammen med andre barn, han spilte fløyte og utførte skøyerstreker og alskens bedrifter, historier som minner sterkt om apokryfe beretninger om Jesus som ung. I motsetning til Jesus var Krishna voldsomt glad i kvinner og giftet seg med en hel mengde av dem. Krishna er dels den opphøyde, etisk rene skikkelse, dels den unge virile gud med sterke erotiske tilbøyeligheter. Han ble dyrket hengivent, han er Vishnus (øverste Gud sammen med Shiva i hinduismen) sendebud til jorden i menneskeskikkelse. Han hevdet at den legemlige død ikke betyr sjelens død, og er derfor ikke viktig. Bhakti – den intense gjensidige kjærlighet spiller en sentral rolle i Krishnadyrkelsen. Krishna er betydelig eldre enn Jesus, med rundt 600 år.

Eksemplene som er tatt med her er bare en del av det totale bildet. Det finnes en hel rekke andre paralleller mellom kristendommens fortellinger om Jesus og eldre hedenske myter. Bevisene og parallellene er overveldende og frapperende, og konklusjonen er kun et spørsmål om intellektuell redelighet.

Konklusjon
I Egypt, Syria, Hellas, Lilleasia, Roma og Persia, rundt hele Middelhavsområdet eksisterte det i de førkristne århundrene en rekke frelsere og guddommelige personer med alle de kjennetegn og egenskaper som Jesus senere er tillagt. Med ulike lokale navn er de sannsynligvis alle uttrykk for de samme frelser-ideene om gudemannen som utfører mirakuløse gjerninger og overvinner døden.
Jesus figuren er således bare den jødiske versjon av denne velkjente mytologiske figuren.


Search
Quote
“No written Roman, Greek or Jewish sources from this time know of any historical Jesus or Christ.” .